Jeg har akkurat sett NRK brennpunkt sin dokumentar om Arnar og Mia. Begge to ble mobbet gjennom oppveksten, og for Mia`s del gikk det så galt som det kan. Hun endte med å ta livet sitt, som 12 åring. Bare tanken på at en på 12 år kan ta livet sitt er helt uforståelig. Man er jo fortsatt bare et barn! Man skal ikke vite hvordan man kan ta livet sitt, man skal ikke tenke på å ta livet sitt. Det er bare så utrolig galt. Det at det er mye mobbing i dag er ren fakta. Skolene kan skryte så mye de vil, med at de har flotte mobbeprogrammer, eller si at det er et godt skolemiljø. Men man ser og hører at mobbing er et utrolig stort problem over alt enda. Og internettet gjør det ikke noe enklere. Det handler ikke bare om å få stygge kommentarer slengt etter seg, eller at noen slår deg i skolegården. Dette er mobbing som kan bli sett, som kan bli hørt. Selv her har man en lang vei å gå. Men det er mobbingen som foregår der man ikke kan se eller høre den, det er den mobbingen som skremmer meg. Når man ikke blir invitert i bursdag, når man får stygge bilder og meldinger på snapchat, når man ikke får lov til å være med i gruppesamtaler, når man får tilsendt bilder av samtaler hvor du blir baksnakket, når du får anonyme meldinger om hvor stygg du er, at du ikke burde komme på skolen, at du fortjener å dø. Dette skjer på en plattform hvor de voksne ikke klarer å henge med. Å hvordan kommer du deg på skolen dagen etter du har fått beskjed fra dine klassekamerater om at du fortjener å dø, men du kan ikke bevise det til noen, for på snapchat forsvinner meldingen like fort som du har fått den tilsendt?

Det sier at det er så enkelt å sitte bak en skjerm å skrive stygge ting. Men hvorfor er det enkelt? Hvorfor kan det være så enkelt å mobbe, uten at noen tar grep? Hvordan kan vi tillate det? Når man er barn er det vanskeligere å se konsekvensene av sine egne handlinger. Man kan sende en melding, og tenker ikke hva den meldingen kan gjøre med den personen som får denne meldingen. Ofte kan man være usikker på seg selv, og har et behov for å hevde seg, men man tenker ikke på at den man mobber blir så skadet. Men som forelder har du et ansvar, du har et ansvar å legge merke til når barnet ditt oppfører seg på denne måten. Man kan ikke som forelder gå rundt å tro at sitt eget barn aldri kan gjøre noe galt, man kan se bort, eller si at "nei, sånn gjør ikke mitt barn". Mobbing skjer når foreldre tillater det. Mobbing skjer når skolen tillater det. Hvis du som forelder får beskjed om at barnet ditt har sendt stygge meldinger, eller holdt et annet barn utenfor, reager! Ikke nekt! Prøv å finn ut av situasjonen, snakk med barnet ditt, forklar konsekvensene av av hva mobbing kan gjøre. Vis dokumentarern om Arnar og Mia. Jeg har personlig vært vitne til foreldre som nekter, som feier det under teppet, "barnet overreagerer", "datteren min ville aldri gjort noe sånt", "vi kan ikke gjøre noe med dette, det er deres problem". Hvordan kan foreldre fraskrive seg et slikt ansvar? Jeg har hørt lærere si at "jentene må finne ut av dette selv", "dette er ikke en sak for skolen", "vi har ikke sett noe". 

Det er over dobbelt så høy risiko for barn som har blitt mobbet å utvikle psykiske lidelser, lidelser som ofte varer livet ut. Ofte viser de psykiske problemene seg i form av plager som depressivitet, angst, lav selvtillit, ensomhet, selvmordstanker, psykotiske symptomer og psykosomatiske plager som hodepine, magesmerter og søvnvansker. 

Vær så snill å forstå alvoret. Snakk med barna dine, sjekk hva de driver med på telefonene, ikke la de ha fri tilgang til alle sosiale medier, og hvis de har fri tilgang, følg nøye med. Få et bedre system på skolen, lærere må være mer våkne, tørre å ta tak i problemer, ta ansvar. Utfallet kan være så sinnsykt tragisk om vi bare snur oss vekk. 

Fanny

 




Det er natt nå, men jeg får ikke sove. Imorgen flytter jeg. Ut av landet bort fra alt det kjente. Siste ukene har jeg prøvd å få møtt så mange som mulig, og fylle dagene med så mye som mulig. Mamma, pappa og jeg var nede forje uke med flyttelasset. Leiligheten var så fin, og jeg er kjempe fornøyd. 

Men akkurat nå... gruer jeg meg. Siste døgnet har jeg hatt klump i halsen, og jeg har måtte tatt meg sammen flere ganger. For noen virker det kanskje rart, men dette er virkelig noe helt nytt og skummelt. Jeg kjenner jeg kommer til å savne familien min så innmari mye, det å komme hjem på middager, og bare slappe av hjemme. Jeg kommer til å savne Kompis, hunden vår, som virkelig er helt nydelig! Og alle mine utrolig gode venner, herregud, dere er så flotte hver og en av dere. Det blir så rart å ikke møtes på lenge. Jeg vet det kommer til å bli spennende, og mest sannsynlig helt fantastisk. Men akkurat nå vil jeg bare forsette å bo hjemme, å ikke dra. Jeg regner og håper at det snart endrer seg. Heldigvis får jeg besøk allerede dag 2! 

Bildet er tatt på Nyhavn, når jeg var der med mamma og pappa. 

Kjente jeg bare behøvde å lufte meg litt. Har prøvd å ta lett på dette, men nå kjenner jeg at dette kommer til å gjøre litt vondt. 

 




Da har jeg leilighet. 

Første håndfaste steg for flytting ned til København. Jeg lurte litt på om jeg i det hele tatt kom til å få meg leilighet, for dette var den sjette jeg søkte på. Jeg skal leie med to andre, i en kjempe fin leilighet på Amergerbo. Jeg er ikke så kjent i område, men det var jeg ikke når jeg flyttet til Skillebekk i Oslo heller, så tror det skal gå greit. Leiligheten har jeg bare frem til januar, men forhåpenligvis finner jeg meg noe nytt da. 

Jeg vet ikke enda om jeg kommer inn på det studie jeg har søkt. Jeg vet ikke om jeg vil heller. På den ene siden tenker jeg at det blir kjempe spennende og lære mer om mennesker som trenger hjelp, men på den andre siden er jeg ganske lei av å studere. Hvis jeg ikke kommer inn, så må jeg bare begynne å søke jobber tenker jeg, 

Når jeg skule få svar på om jeg fikk leiligheten, var jeg kjempe nervøs. Og når jeg fikk den ble jeg kjempe lettet og glad. Dette har vært noe jeg har bekymret meg over, og sikkert påvirket stresset mitt den siste tiden. Nå er i alle fall det lagt til side, en mindre ting å stresse over. Selv om jeg kjenner jeg gruer meg en del også. Tenk om jeg mistrives, hater å bo der, ikke får noen venner og bare vil hjem... 

Det bli i alle fall en utfordring, og det er jo litt derfor jeg flytter ned. For å utfordre meg selv. Jeg må bli kjent med noen, selv om jeg synes det er skummelt å møte nye mennesker, så har jeg da ikke noe valg. Jeg har ingen venner jeg kan komme til eller møte. Jeg kan ikke bare ta bussen hjem til mamma og pappa heller. Jeg håper og tror at jeg bare har godt av det. Det å bo i Oslo har vært veldig trygt, jeg har flere av vennene mine og familien i nærheten og er godt kjent. Så for at jeg skal vokse, så må jeg ut av komfort sonen og prøve noe helt nytt, og hva vet jeg, kanskje jeg elsker det så mye at jeg blir i Danmark for godt?

Dette ble et litt rotete innlegg, men måtte bare få ut litt tanker og fortelle om leiligheten. Skal se hvor mye jeg kommer til å skrive her fremover, men har et ønske om å ta opp bloggen mer i alle fall. 

Fanny




Hvorfor kan du ikke bare spørre om jeg vil gjøre noe i kveld? Spørre om jeg vil være med. 



Fanny




Hvorfor lar jeg egentlig stress styre meg? Hvorfor lar jeg meg selv bli syk av det? Det virker nesten som om kroppen min vil at jeg skal ha det vondt, at jeg ikke skal lykkes. Ja, jeg skriver bachelor som er stressende i seg selv, men ikke så stressende at folk blir syke av det. Og selv om det er stressende på jobb, og med tanke på neste år, så burde det ikke påvirke meg så mye som det gjør nå. Det er flaut, og det er flaut når andre ser rart på deg når du sier hvor stressa du er. Er det bare jeg som er svak?Klager jeg over så mye at jeg blir sett på som svak og tullete? Er følelsene mine bare oppspinn? Hodet mitt som prøver å lure meg til å tenke at livet er så mye verre en det det er. 

Hvorfor kan ikke jeg komme på skolen, skrive å jobbe bra med det jeg skal. Jobbe noen timer, og få tid til å trene, uten å kroppen min sier ifra at dette var kanskje litt mye? Hvordan kan virkelig kroppen min være så svak? Jeg får lyst å gråte,legge meg ned i fosterstilling og si at verden suger, men jeg har absolutt ingen grunn til det. Det er bare patetisk. 

Hvorfor skal jeg, som har har et så bra liv, klage så mye? Hvorfor føles det ikke like bra som det ser ut? Beklager til alle jeg kjenner, jeg skjønner hvorfor dere ser rart på meg eller tenker jeg overdriver og bare er klagete. Jeg må bare skjerpe meg, jeg skulle bare ønske jeg visste hvordan. 


Trenger å føle på den følelsen jeg hadde her, frihet. 

Fanny
 




Under seks uker til jeg skal levere bacheloren min. Elleve uker til jeg er ferdig utdannet barnervernspedagog.

Litt over to måneder det. Da er jeg ferdig. Da har jeg studert i tre år. Fått meg en utdannelse. Herregud så skummelt. Jeg er absloutt ikke klar for å være ferdig. Det er så mye mer jeg må lære om, som jeg ikke kan noe om. For et kaos. 

At livet mitt skulle være så kaos som det er akkurat nå, det hadde jeg faktisk ikke sett for meg. Jeg tenkte meg at perioden man skrev bachelor kom til å bli utfrodrene, og at man kom til å bli ganske lei. Men at livet mitt generelt skulle være kaos, det kom litt som et sjokk. På jobben, privat, skole, bo situasjon, med tanke på neste år, med tanke på sommer! Jeg har null kontroll. Jeg jobber dobbelt så mye som jeg egentlig skal, noe som går greit. Men når det er mye som skjer på jobb, som ikke burde skje, da blir det slitsomt å være der så mye. Man skal ikke gå rundt å stresse over en deltidsjobb, som man har ved siden av studiene for å få mat på bordet. Ja, jeg syntes det er gøy å jobbe i butikk, og drive med klær. Men når det blir konflikter, og mye styr, blir det for mye. Privat surrer hodet mitt bare rundt, hvem er jeg, hvem er vennene mine, vil jeg egentlig være singel? Hvor møter man folk? Hvorfor tør jeg ikke møte folk? Shit, må finne meg selv snart... Bo situasjonen min er også surrete. Og jeg må betale mer en planlagt for å kunne bo der så lenge jeg må bo der. Men det er hvertfall helt utenfor min kontroll. Neste år... hva søren. Jeg har søkt skole i København. Jeg kjenner ingen i København, og jeg aner ikke om jeg kommer inn på skolen. Likevel er jeg tydeligvis fast bestemt på å flytte ned dit, men er det virkelig det jeg vil? Vil jeg studere mer? 

Det kan hende jeg kommer til å bruke bloggen igjen, hodet mitt sitter ikke helt fast for tiden. Og da må jeg skrive det ut. Jeg har ligget rett ut over en uke nå. Fått elveblest i tillegg. Jeg har en følelse av at det er kroppen min som sier ifra, den er flink til sånt. Jeg er bare ikke så flink til å høre på den. 

Fanny




(Skrevet 29 desember

 

Hva er egentlig det å være ensom? 

 

Hva er forskjellen på ensom, og å være alene. Kan man være ensom selv om man har mange venner. Er det egoistisk å kalle seg ensom selv om man har venner? Kan de som ikke har noen å være sammen med være ensom, men forsatt fornøyd med tilværelsen? 

 

Jeg tenker mye på dette, da jeg ofte kan føle på å være ensom, tror jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Jeg har også et stor behov for å være med mennesker, for å bli godtatt og likt, ville en person som ikke brydde seg om dette ikke sett seg selv som ensom i min posisjon? I Norge er det mange ensomme. Det kan være alt fra en gammel dame som har mistet mannen sin, og barna har ikke tid til henne, eller en student uten mye venner som ikke har klart å komme inn i noe student miljø. 

 

Jeg har et par gode venner, som jeg ville kalt bestevenner. Jeg har også noen nære venner, og noen venner som ikke er så nære, men forsatt venner av meg. Likevel kan jeg ofte sitte alene en lørdagskveld. Jeg kan ha sendt mange meldinger, og hintet til noen jeg visste har planer, men ikke få noe respons. Da kan jeg fort føle på ensomheten. Jeg savner å ha noen som inviterer meg med. Jeg kan nesten ikke huske å ha blitt invitert på noe det siste året. Det er en veldig kjip følelse. Det er kanskje enkelt for andre å tenke at hun spør hvis hun vil være med, men når man har spurt nok ganger kan det være hyggelig at noen andre spør også.



 

I dag tidlig lå jeg over to timer i sengen før jeg sto opp. Jeg visste at jeg ikke skulle noe, å det å stå opp føltes litt tungt. Hvis jeg ble lenge nok i sengen ville dagen bli kortere, og jeg kunne gå å legge meg igjen. Jeg sitter å ser gjennom snap storyen til andre, de er ute å fester. Andre juledag er tydeligvis en festkveld, dette visste jeg ikke før i år. Jeg så bare at det var utrolig mange som var ute, så jeg spurte pappa og han sa at alle drar jo ut andre juledag. Alle utenom meg som ikke ble invitert av noen. Tidligere i desember inviterte jeg noen hjem til meg, vi skulle lage pepperkaker og kose oss. Det ble litt surr med datoer og det endte med at vi skulle stemme over om vi skulle være hos meg eller en annen, det ble hos en annen. Det var det samme som skjedde i fjor. Man tenker kanskje ikke over det, men det å bli stemt ned, det er ikke kult. Hver nyttårsaften synes jeg er vanskelig. Mange blir ofte invitert på mange fester, eller har flere valg. Jeg føler ofte jeg må planlegge lenge i forveien får å ha noe å gjøre, for jeg blir sjeldent invitert til noen nyttårsfest. I år tenke jeg at jeg skulle gjøre noe med dette, og arrangere min egen nyttårsfest. I slutten av november lagde jeg et arrangement på facebook og inviterte over 20 personer.  Etter tre uker sto det forsatt at det bare var jeg som skulle komme. Det er lite gøy å gå inn å sjekke hele tiden om noen har trykket på kommer, men det står forsatt ingen ting. Jeg kan skrive flere sånne små historier om opplevelser som har fått meg til å føle på ensomheten, men tror de fleste skjønner poenget. 

 

Jeg tror, selv om det føles sånn, at jeg ikke er alene. Jeg tror heller ikke at mange av de som får meg til å føle meg ensom mener noe vondt med det. Jeg tror bare at det er lett å glemme, lett å si nei, eller tenke at hun har sikkert andre planer. Og jeg vil ikke at dette skal bli et sånn innlegg hvor jeg skal synes så innmari synd på meg selv, og at folk skal begynne å ta kontakt. Men bare at man blir litt opplyst om dette. For jeg tror det er mange som er ensomme, kanskje spesielt i en storby. Nå er jeg veldig heldig, for jeg har noen. Jeg er ikke helt alene, og kanskje det er sunt for meg å være litt alene. Jeg vet ikke. 

 

Dette ble et veldig personlig innlegg, og jeg vet at de som leser dette vil kjenne seg igjen i historiene. Jeg tenker egentlig at de kan ikke vite dette på forhånd, og det er enkelt å tenke at hun sikkert har andre planer, eller ikke blir lei seg av handlingen. Men kanskje man skal være litt mer ops på dette. Tenke to ganger. 

 

Fanny 

 

 




God jul. Håper alle har hatt en fantastisk jul, og forsatt koser seg nå i romjulen. Jeg har vært så heldig være hjemme hos mamma og pappa en hel uke. Det har vært så deilig å slappe av, få servert frokost og deilige middager, og ikke minst kost med med de jeg er mest glad i. Jeg håper du har brukt julen også til å tenke på de som ikke sitter rundt et bord med masse familie, nok mat til ti familier, eller hundrevis av gaver under treet.

Rett før jul så kom søsteren min, mormor og morfar inn til Oslo. Vi var å så Mary Poppins på teater, og spiste deilig middag etter det. Søsteren min er ikke vant til å være i Oslo, vi kommer fra et lite tettsted. Det å gå i Oslo kan være litt skremmende og uvant. Søsteren min visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til alle tiggerne. Dette tror jeg er noe mange ikke vet. Jeg tror mange også tenker at de er irriterende, sitter her og bare tigger. Bruker opp plassen på veien. Jeg tror også mange ikke enser dem, overser dem totalt. Som at de ikke fins, de passer ikke inn i deres verden. Det er ikke plass for sånne som "dem". 

 



Et lite smil, svarte jeg søsteren min. Et lite smil er det du kan gi til dem. Et lite smil varmer en hver person. Spesielt en som blir oversett av så mange mennesker.  

 

Jeg tror mange etter å ha sett programmet "Petter Uteligger" har forstått mer. At de fleste som sitter på gaten er mennesker også. Jeg er så glad for at sånne mennesker som Petter finnes, som kan informere oss så mye. Jeg håper virkelig at alle ser denne serien og åpner øyene. Jeg sier ikke at man må gi penger til alle som sitter på gaten, at man må kjøpe =Oslo(selv om dette er et fantastisk magasin) eller gi bort maten sin. Men absolutt alle klarer å smile og si hei. Det er ikke så vanskelig. Se dem, ikke overse. De er like mye verdt som alle andre, og de fortjener å legges merke til. 

 

 

Er det en ting jeg skal bli flinkere til i 2016 så er det nettopp dette. Legge merke til alle. Ta meg til, smile si hei. Slå av en liten samtale, spørre om det går bra. Vi er ikke flinke nok til dette i samfunnet vårt. Jeg er ikke flink nok. Jeg vil prøve så godt jeg kan å endre meg, så jeg har meldt meg som frivillig i Kirkens Bymisjon. Det kan du også, om du ønsker å gi litt ekstra av deg selv. Bare gå inn på hjemme sidene deres, og meld deg på. Jeg tror ingen har vondt av å hjelp andre, og har du ikke tid er det mange måter du kan hjelpe på. Men et smil og et hei klarer alle. 

Fanny




Jeg burde ha skrevet et innlegg om hvordan det var å dra fra Mexico. Hvordan det var å forlate det fantastiske landet, som jeg har blitt så glad i, til å komme hjem. Men jeg har ikke fått meg til å skrive noe som helst. Jeg føler så mye. Jeg fikk sjokk når jeg kom hjem å så så mange tiggere på gaten, jeg for sjokk når jeg ser hvordan folk skriver om andre på nettet. Jeg blir kvalm. Jeg blir så utrolig lei meg. Jeg er så glad jeg er blitt opplyst. At det eneste jeg vil er å hjelpe. Ikke være redd. Ikke være skeptisk. Bare hjelpe. Blir jeg lurt, ja hva så. Da blir jeg lurt.

Klokken er 02.11. Jeg er lys våken. Akkurat sett aftenposten sin lille serie om en mann som lever ute med rom-folket i Oslo i en liten uke. Før det så jeg en episode av "vårt lille land" på tv2. Episoden handlet om en som begynte å snakke med en tigger, og ente opp med å bli hennes beste venn og lot hun flytte inn for en periode. Jeg er så glad det finnes så fantastiske mennesker. For denne verden er fæl. Den er så til de grader urettferdig. Jeg har akkurat kommet hjem fra en reise til Mexico!!! Og her hjemme sitter man å tigger. Prøver å samle inn nok penger så du får sendt hjem til barna dine i et annet land.



Noe av det første jeg tenke på når jeg kom hjem var at ting gikk fort. Menneskene så sure ut, kalde. Tynne, sure og raske mennesker. Det var det som slo meg etter tre mnd i en helt annen kultur. En varm kultur. En kultur der man hilser på hverandre, der man hjelper uten at noen trenger å spørre. Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi må være sånn? Er det kulden? Er det det at vi har blitt så ekstremt opptatt av oss selv, at vi ikke orker å tenke på andre? Hvorfor er vi redde for å betale mer i skatt, for å redde mennesker fra krig å død? Jeg bare skjønner det ikke.

Hvorfor sitter jeg og gråter på nettene over mennesker som har det verre en meg, når jeg ikke kommer til å gjøre noe stort med det i morgen? Hva er det som gjør oss så tiltaksløse. Hvorfor er julen SÅ viktig for meg at jeg ikke kan jobbe frivillig et sted der de trenger det. Hvorfor har jeg så store følelser, men er redd for å gjøre noe med dem? Det ble mye spørsmål her, men jeg prøver bare å forstå hvordan vi lever. For jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hva jeg er redd for. I morgen skal jeg kjøpe juleboka til =Olso. Den er alltid så utrolig fin. Håper jeg får en koselig prat i tillegg.

 

Nå må jeg prøve å sove. Få dette surrete hodet til å slappe av. Man kan ikke redde verden alene, men man kan alltid by noen på en kaffe.

Fanny,




Selv om flyktningskrisen er veldig langt borte fra meg nå, så sjekker jeg nyheter og facebook hver dag. Jeg får med meg ting. Jeg ser hvor mange som hjelper alle de stakkars menneskene, som må flykte fra sine hjem på grunn av krig. Bare tanken på hvordan de har det er helt forferdelig. Tenk om de mistet noen kjære på veien? Tenk om de måtte forlate noen kjære på veien? Tenk på de stakkars barna og ungdommene som måtte reise alene. Gjennom mange land, over lang tid, bare i håp om å komme til et sted hvor de kunne være trygge. Hvor de kunne få hjelp. Det er dette som er casen. Det er dette som skjer NÅ. Familier, som hvem som helst andre familier som blir ødelagt på grunn av landet deres blir ødelagt. De mister alt! Dette er mannen i gata, legen, advokaten, frisøren, barnehage tanten, kunstneren, politikeren, det er deg og meg! Likevel går det ikke en dag uten at jeg leser statuser eller kommentarer på facebook om "disse lykkejegerne som kommer til landet vårt for å islamisere Norge". For det første så søker de så klart lykke! Hvorfor skulle de ikke søkt lykke? Ville ikke du kommet til det beste landet hvis du flyktet fra alt du eide? Ville ikke du at barnet ditt skal få det best mulig, og ha de beste sjansene i livet? Eller tar jeg helt feil?
Og for det andre, islamisere Norge? Alle er ikke muslimer en gang! Folk i Norge er så utrolig redde for fremmende, så utrolig dårlig på å dele. Så utrolig dømmende. Du som sitter bak tastaturet ditt, du norske mann eller kvinne. Har du gått ut å spurt alle våre nye landsmenn om de er takknemlige for å få komme hit? Har du prøvd å starte en samtale med dem? Prøv det først før du dømmer dem, og kanskje du da skjønner at de er som deg og meg, bare at de har mistet alt.
Og tør jeg en gang å trekke inn at den største terror handlingen som har skjedd i Norge ble gjort av en mann med så mye fremmedfrykt, og hat for muslimer. Skal jeg være ærlig er jeg mer redd for hva nordmenn kan gjøre en disse få menneskene vi får inn i landet vårt nå. Når jeg ser hva folk får seg til å skrive på facebook, mennesker som virkelig ikke ser lenger en sitt eget liv, så blir jeg rett og slett flau.
Skikkelig flau.



Jeg vet jeg ikke kan alle faktaene i denne saken, og alt kan sees fra forskjellige sider. Men prøv, kjære mennesker, å være litt mer åpne for det fremmende. Det er ikke så skummelt som dere skal ha det til. Jeg trengte bare å lufte tanker, dette er min mening. 

Fanny




Hvor mange ganer lar du dem skuffe deg? Er du avhengig av smerten du får av det? Hvorfor er du ikke sterk nok til å ikke bry deg? Hvorfor kan du ikke bare slå det av? Hvorfor må du være så jævlig svak?

Gang etter gang. 

Du lærer aldri. Kanskje du er så vant til det, at det er det eneste du søker. Kanskje du finner trygghet i det? Det er det du kjenner, da blir det trygt. 

Smerter. Andre mennesker kan ikke skjønne deg. Hvorfor gidder du? 

Du bare overdramatiserer igjen. 

Spre vingene, hopp, løp. Ikke ødelegg deg selv mer. Slutt. Vær så snill, jeg tror ikke du orker det mer. Jeg tror du fortjener bedre nå. Legg ned skjoldet ditt, det finnes en verden utenfor. 

Fanny 




Jeg tror problemet mitt er at jeg blir så innmari avhengig av personer. 



Jeg er en person som alltid har vært veldig sosial. Sjeldent vært alene i oppveksten. Jeg har også vært heldig som har hatt venner litt her og der. Men det har minsket med årene. Spesielt på videregående mistet jeg mange venner, tror det var mye pågrunn av det sosiale på skolen. Var mye på skolen, og fikk et veldig sterkt bånd med alle i klassen og "trengte" kanskje ikke alle andre utenom like mye mer. Det angrer jeg veldig på. Etter videregående har jeg omtrent ikke kontakt med noen av de jeg gikk i klasse med. Nå har jeg et fåtall. I tillegg til at jeg er dårlig til å passe å de jeg har, som ikke er der hver dag. Jeg tror jeg er litt redd for å få et nei når jeg spør. Jeg hater å få nei, det gjør vondt. 

Jeg bli så avhengig av å ha personer rundt meg, at når de plutselig har noe annet å gjøre, blir jeg helt satt ut. Det føles ikke riktig. Jeg trives sjeldent i mitt eget selskap. Jeg begynner bare å tenke for mye. Og da tenker jeg som regel på ting som ikke er hyggelige. Jeg aner vikrlig ikke hvorfor det er sånn. Jeg har bare virkelig angst for å være ensom, eller alene. Det går jo som regel bra når jeg er alene, det er jo ikke så ille, men kjenner i hele kroppen at jeg ikke trives.




Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, bare måtte skrive ned det jeg tenkte. I dag fik jeg løpt av meg litt av ensomheten også. Jeg MÅ ut å løpe når jeg føler det sånn her, da blir det så mye bedre!!

Fanny




Sengen min. 

Du har opplevd mye rart. 

Jeg har vært så utrolig lykkelig i deg, og jeg har hatt mine verste dager med deg. 

Men nå må du gi deg, sånn som du holder på for tiden funker dårlig.

Du er blitt min verste fiende, og min beste venn på samme tid.

 






For tiden vil jeg bare sove. Sove så lenge som mulig. Og når jeg våkner vil jeg bare ligge i sengen. Ligge i sengen til jeg må opp å få i meg mat eller drikke, men det tar lang tid før jeg virkelig må ha det. Jeg kommer meg ikke ut av sengen. Det føles som om den holder meg igjen, som om det er fysisk umulig å komme meg ut. Dynen veier flere tonn, og gulvet er flere mil unna.

Når jeg er ute av sengen er det eneste jeg tenker på at jeg gleder meg til å legge meg. Gleder meg til å komme ned i sengen, gjemme meg under dynen, skru av lyset og bare ligge der. 



Jeg er bare så sliten for tiden, uten noen grunn. I vinter skjønte jeg det jo, vinteren er en fæl årstid. Men nå skjønner jeg det ikke. 
Og det er ikke det at jeg ikke liker å være ute, når jeg ble tvunget ut på sykkeltur i går elsket jeg det. Når vi grillet i parken sist uke følte jeg meg lykkelig, og som om verden stoppet opp og at var perfekt. Men de stundene er så korte, for etterpå vil jeg bare sove. Jeg kan komme hjem fra skolen og bare gå å legge meg, ligge i sengen i flere timer uten å gjøre noen ting. Det gjorde jeg aldri før. 

Jeg tar ikke initiativet til å gjøre noe, finne på noe med noen. Føler meg for sliten. Er dette normalt? Vet jo at alle har tunge dager, men er det normalt å ha så mange? Det er jo ikke det at jeg føler meg helt på bånn, har det ganske bra. Men det er så ofte jeg ikke føler meg sånn jeg tenker jeg burde føle meg. Men kanskje det bare er sånn det er å være...




Fanny 

 




Jeg er en person som liker å planlegge. Faktisk så elsker jeg det innimellom, planlegge hyggelige ting. Planlegge en ferie, en bursdag, en fest eller bare planlegge en frokost til noe. Det er den følelsen å sette i stand noe som er hyggelig, både for de jeg gjør det til eller med, og for meg selv. Når jeg klarer å planlegge noe som blir helt fantastisk så blir jeg innmari glad og lykkelig. 
Men.. når ting jeg planlegger går i vasken, da er jeg ikke så blid. Jeg blir så skuffa. Så utrolig skuffa. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må ta sånn på vei? Man kan jo bare planlegge noe annet, ta det en annen gang. Men sånn er jeg virkelig ikke skrudd sammen, hvis noe skjer utenfor det jeg har planlagt raser verden min sammen.  Det er utrolig slitsomt. At en hel dag, eller flere kan bli ødelagt fordi det ikke gikk helt som planlagt. Eller hvis vi finner ut at vi gjør noe annet en det vi hadde tenkt. Jeg kjenner det vrir seg i magen min og jeg får lyst på bare skrike: Kan vi ikke bare holde oss til planen? Jeg skjønner jo at man ikke kan oppføre seg sånn blandt folk, men følelsene ligger der. Og de ødelegger mer en man skulle trodd. 

 
Føler meg så ofte sånn her.  

I dag hadde jeg en spesiell på overnatting. Jeg hadde planlagt og lage en god frokost. Deilig brød fra bakeren, stekt egg, på begge siden til og med, ferskpresset appelsin. Kanskje noe deilig kaffe. Sitte og kose oss og prate om koselige ting. Men så må han dra tidlig og vi rekker ikke. Eller..vi kunne rukket noe, men jeg blir så satt ut av at han skulle dra før jeg trodde at alt går i vasken. Jeg sitter bare å gråter å skjeller han ut for at han aldri klarer å holde seg til planen. Vi sitter ved frokost bordet en hel time uten å spise. Vi bare diskuterer og jeg gråter. Hvorfor? Hvorfor må jeg reagere så sterkt? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan si "¨åh, så kjipt, vi får bare lage frokost litt fort, også tar vi det igjen en annen gang!". 

Jeg får vell bare forsette å jobbe med det. Og godta at noen ganger sprekker jeg og da renner begeret over. Må godta at jeg er en person som har alt for mange følelser og ikke klarer helt å kontrollere dem. 


Når jeg helst bare vil føle meg som det her. 

Fanny




Hva er det med sånne dager som skulle vært noe. Jubileumer som aldri blir noe av. Som er feiret for siste gang. Du sitter der å tenker på i fjor. Hva skjedde på denne dagen i fjor. Hvordan kan jeg ha vært så glad på akkurat denne dagen i fjor, mens i dag sitter jeg bare å gråter? Hvordan kan noe så fint, bli noe så fælt. Jeg skjønner ikke hvor lenge det skal gjøre vondt? 
Lurer jeg meg selv? Lurer jeg bare alle andre? Hva føler jeg egentlig? Er jeg ferdig? Kan jeg si de setningene jeg sa etter den filmen, om at "Nå, NÅ er jeg ferdig, nå skal jeg leve", jeg skal bare ringe han først å spørre om han vil overnatte.
Hvordan blir man så avhengig av en person at man rett og slett ikke klarer å slippe taket. Hvordan kan man ville noe så mye, men samtidig absolutt ikke ville noe. Jeg skjønner ikke hvordan man kan bli dratt i så to forskjellige retninger i hodet. Hvorfor må jeg forsatt bry meg, kan jeg ikke bare la det ligge.

 

Jeg prøver å blåser liv i de døde flammene hele tiden. I håp om at det kanskje er noe gnist igjen. Jeg skal presse ut siste rest, til man er så tom at det ikke er noe igjen. Hvorfor utsetter man seg for det. Jeg kan være så sint og så ferdig, vil bare gå videre. Men jeg gråter hver gang du ikke kommer på besøk. Jeg kramper meg sammen hver gang jeg ser du liker noen andre, eller skriver noe pent om noen. Jeg blir kvalm, og sint. Før jeg kommer på at det er ikke min sak lenger. Jeg må slutte. Jeg må komme meg ut av det. Men hvordan. Det skjønner jeg virkelig ikke. 

Alle hadde så mange gode råd. Gjør det gjør det. Jeg takler ikke at folk skal mene noe om noe så personlig. Men er det det jeg må? Må jeg høre på andre, si at ja du har rett, jeg må slutte å ta kontakt. Eller gjøre det på min måte, og dvele ved dette til jeg forstår at jeg blir syk av det.

Jeg er bare så sliten. Jeg pleier ikke være så sliten på denne årstiden. Jeg pleier å være så lykkelig når jeg ser sola. Og ja, jeg blir mye gladere nå, men når jeg legger meg om kvelden er smerten der. Den kommer snikende og minner meg på tankene og følelsen mine. Kan jeg ikke bare finne meg en som gjør meg lykkelig igjen? En som kan sette sammen puslespillet meg. Hvor finner jeg denne personen?

Jeg er bare så lei. Orker ikke mer.

 

 




I dag vil jeg blogge om Taylor Swift. Hun lyser opp en hver kjedelig hverdag. Spesielt kjedelig søndager, som er helt forferdelige fordi du kom hjem klokken 8 på morgenen og hadde tusla rundt alene halve natta! huff.. Utrolig at jeg overlevde, eller ikke fryste fast. Det kom til et punkt i år hvor jeg virkelig ikke brydde meg. Tusla over plata, stoppet å snakket med en uteligger, ga han noe små mynt og en bolle. Kom meg på trikken, tusla fra trikken. Det var foresten feil trikk også. Til og med når en stor, litt halv skummel mann stoppa rett foran meg klarte jeg ikke bry meg. Jeg så bare rart på han, og tusla rundt han. Tusla ikke så mye resten av veien hjem, for det var bare is, så skled for det meste. 

Når jeg da våknet(eller, jeg sovnet aldri ordentlig, men når jeg da sto opp) klokken 2 kjente jeg meg ganske mørbanka. Fikk i meg to kopper kaffe og en liten sjokolade bit. Det er forsatt det jeg har fått i meg til nå. MEN SÅ! Skrudde jeg på Taylor Swift, og da ble ting litt bedre. Musikken hennes er bare helt fantastisk, hele dama i seg selv. Så for alle dere som ikke tenker at Taylor Swift er noe for dere, DERE TAR FEIL.

 



Fanny




Noe jeg virkelig hater er når ting tar slutt. Aldri vært noe flink på det. Den følelsen av en slutt på noe får meg til å grøsse på ryggen. Om det er å reise hjem fra ferie, eller ta farvel men en god venn for en lang periode. Jeg takler det ikke. 
Jeg har alltid vært sånn. Husker det veldig godt fra ferier, hatet å dra hjem. Ble helt stille og bare trist. Uansett om jeg vet at jeg skal tilbake neste år, vet man jo aldri. Får jeg aldri se dette igjen? Får jeg aldri oppleve dette igjen?

Avslutningen på en bok. Huff. Det er så fælt, så ille. Drøyer alltid de siste sidene så lenge jeg kan. Ber om at det skal være flere bøker, flere sider, flere historier. Hva skjedde etterpå? Den kan ikke bare ende sånn!?
Eller det kan være en serie på tv. Jeg følger med på den på NRK nå, gutta på Vemork og hele det der. Det er to episoder igjen, og i stedet for å glede meg over det, gruer jeg meg til det ikke er mer.




Når jeg ser at et vennskap er slutt. Jeg er typen til å alltid si unnskyld etter en god stund, klarer ikke tanken på at vi aldri skal være venner igjen. Alle minnene våre, skal vi aldri oppleve de igjen? Hva skjedde med at vi skulle bli gamle sammen og alltid drikke te? Jeg nekter å tro på at man bare vokser fra hverandre. Det er bare ikke riktig. Jeg vil ikke at det skal være sant. For da er det jo helt slutt da? Da har man virkelig mistet noe viktig i livet, aldri mer.. virkelig?

Det å flytte hjemmefra. Jeg sa det ikke så høyt, men det var helt forferdelig. Det ble en del tårer om natten. Skal jeg avslutte mitt kapittel hjemme? Skal jeg ikke bo med mamma og pappan min? Det er jo bare helt urealistisk.

 

 

Når er forhold tar slutt.

Og du ikke klarer å gi slipp, så dere bare "er sammen" uten å være sammen. Bare fordi hvis man klipper over snoren. Den trygge snoren. Da er det virkelig slutt. Da er det ikke noe mer. Alt er borte, og alt man sitter igjen med er minner. Ingen ting å ta på, føle på. Det er fortid. Alle fine tingene man gjorde sammen, det kommer ikke til å skje igjen. Aldri. Hvordan takler man det da? Hvordan takler man å sitte å bla i bilder, hvordan skal man klare å glede seg over det? Jeg bare gråter, og kjenner det stikker i magen. Når man finner noe som er hans, men dine ting. Når du finner fra noe du har fått av han. Tar man av ringen? Den fine, fantastiske ringen man fikk til bursdag? 

Når fjerner man sporene etter et forhold? Eller gjør man ikke det. Kan man bare flyte videre, uten å være noe. Men bare flyte på det noe, det noe som en gang var?


Hvorfor kan jeg ikke bare vokse opp å skjønne at ting tar slutt? Hvorfor må jeg føle så mye på det. Hvorfor må jeg vare så redd for avslutninger . Det sier jo at avslutninge begynnelsen på noe nytt. Men hva om man ikke liker det nye?

Fanny



 

 




Hei!

Tenkte å skrive litt om kroppspress i dag.. rett og slett fordi det tar opp så mange av tankene mine for tiden. 

Jeg har aldri vært veldig stor eller veldig liten. Ligget midt på treet egentlig. Aldri hatt det sunneste kostholdet, men heller ikke det mest usunne. Jeg har en forkjærlighet for søte ting og godteri, noe jeg jobber med hele tiden. Men nå har ting kommet litt ut av kontroll. Det siste året har jeg gått opp mer en jeg vil innrømme for meg selv. Det er skummelt, og jeg for vondt i magen bare av å tenke på det. Det går ikke en dag uten at jeg tenker at jeg ikke ser tynn nok ut, eller ikke bra nok ut. Det er forferdelig slitsomt, og tærer på humør og psyken min. På utsiden kan jeg virke likegyldig til det, kler meg i det jeg vil og virker selvsikker. Men hver gang jeg skal dusje, må kle av meg foran speilet, for jeg tårer i øynene. Jeg føler meg feit, stygg og ekkel. Det verste er at jeg vet jo at jeg ikke er "feit, stygg og ekkel" men jeg klarer ikke se forbi de ekstra kiloene. Til nå har det ikke vært mer en at jeg har tenkt litt over det, men nå begynner det å bli ille. Jeg blir redd for å spise, jeg vil helst ta på en stor genser og bukse, og bare det å dra på et treningsenter hvor andre kan se hvor dårlig form jeg er i, er jeg livredd for. Det skal jo ikke være sånn, og jeg vet det så godt. Jeg har opplevd det her før, og det skremmer meg. 

Det som skremmer meg mest, som man helt sikkert ikke burde skrive på nett er en tanke som alltid surrer i hodet mitt. "Kunne jeg ikke bare blitt skikkelig syk igjen, så hadde jeg blitt tynn".. Hvem tenker sånn? Det er jo høl i hue spør du meg! Har så full respekt for de som virkelig sliter med mat og kropp, og jeg vil jo absolutt ikke si at det er noe drøm å komme dit, men allikevel går jeg rundt å tenker på det konstant. Jeg ser på de rundt meg, jeg ser på folk på tv, i reklamer og i magasiner. Jeg blir søren meg påvirket, og det irriterer meg. Jeg drømmer meg bort i jenter på byen, som er tynne og "perfekte" og tenker at, om bare jeg hadde sett sånn ut, så hadde livet mitt vært mye bedre. Men det er jo ikke sånn. 



Så klart, man kan jo jobbe med det på en sunn måte. Jeg prøver å kutte ut alt av godteri, sjokolade og potetgull, kutte ut de mest usunne middagene. Og prøver hardt å tenke på hva jeg spiser til en hver tid. Jeg skal prøve å komme meg på et treningsenter når jeg blir kvitt influensa, og jeg skal prøve å komme meg mer ut på tur. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer il å blir fornøyd med kroppen min før jeg minst har mistet 10 kilo og for på meg gamle klær igjen. Veien dit føles bare så forferdelig lang og tung, og frister jo ikke i det hele tatt. 

Jeg synes det er så dumt at man skal tenke sånn. Jeg blir irritert og sint, og ofte tenker jeg sånn at shit jeg vil ha sjokolade, hvorfor i faens navn skal ikke jeg kunne bare gjøre litt mer som jeg vil og gi faen. Jeg kan gå å kjøpe meg den sjokoladen. Og etterpå, få verdens dårligste samvittighet og omtrent brekke meg av hvor ekkelt jeg føler meg. Ikke misdforså, jeg brekker meg ikke så jeg kaster opp. Lider ikke av bulemi, men jeg bare føler meg så kvalm etterpå. 

 

Dette ble mye tanker og mye babling, men kjente at jeg trengte å tømme meg litt. Ikke tro at jeg nå ligger her så og ikke spiser mat, mitt humør som jeg har skrevet før går opp og ned som bare det. I dag spiste jeg gulerøtter og nutrilett til middag, mens i går var det popcorn på menyen. 

Fanny




Nå kan man vel si at julen er over. Det går alltid så fort, som vanlig pleier jeg å følge med selv om farten er høy i julen, men i år sviktet det litt. Misforstå meg rett, jeg hadde en fantastisk jul, koste meg med masse familie, god mat og mye kjærlighet. Så har absolutt ingen ting å klage på.

Jeg jobber jo på julaften så sov i leiligheten på lillejulaften. Så Kvelden Før Kvelden med en fantastisk samboer og en annen going. I 7 tiden sto jeg opp, ingen julestrømpe, ingen julefilmer. Tuslet bort til Nationaltheatret, Oslo har aldri vært så stille tror jeg. Møtte ikke på et menneske. Jobben var helt grei den også, jobbet med fine Emma, og vi koste oss, tullet masse og spiste sjokolade. Var faktisk litt deilig å endelig ha litt tid til kundene, det har det vært dårlig tid til i desember.  Når jeg var ferdig løp jeg det jeg kunne for å rekke det første toget og rakk det akkurat. Satt på toget en god stund før jeg ble plukket opp av onkelen min og kjørt rett til kirken, rakk det akkurat. Der slappet jeg endelig av, men hadde en klump i halsen hele tiden. Vet ikke helt hvorfor, var bare noe som lå å trigget hele kvelden, humøret mitt ble alt for preget av dette. Klarte ikke kose meg skikkelig, og var amper og sliten. 

Men tross en litt stressende jul, men mye frem og tilbake mellom Oslo og hjemme, hadde jeg en veldig bra jul. Avsluttet året med en kjempe fin nyttårsfeiring, litt uventet feiring, men en bra dag.

Legger med noen bilder jeg tok i romjulen med nye kamera mitt, er virkelig ingen fotograf.. 


Litt random julepynt ved peisen. 


Juletre pynt.


Deilig frokost, NAM


Enda mer frokost, men juleglassene våres. 


Det var kaldt i jula! 


Hadde puslespill aften i leiligheten! 


Denne flotte jenta er blitt 10 år i julen. Guri malla, du vokser alt for fort!! 

Håper dere har fått en fin start på året. 

Fanny




Jeg er tom.

Men samtidig så full av følelser. 

Jeg går konstant rundt å bare gjør ting uten å tenke over det. Jeg har ingen grunn til å gjøre det. Ingen motivaskon eller intensjon. Alt jeg egentlig vil er jo å ligge i sengen min å sove. Bare sove, ikke være våken. Jeg satt å gjorde lesker i dag(endelig klarte jeg å åpne boken, har faktisk nesten lest et helt kapittel med notater til, så det er noe bra i alle fall), også knakk jeg sammen. Ingen grunn til det. Jeg bare satt her å gråt høylytt mitt i stuen. Klarte ikke slutte. Bare fosset ut. 
Det er så vanskelig å sette ord på hva jeg føler, for jeg aner ikke. Jeg aner ikke hva jeg føler for noen ting, jeg aner ikke hva jeg vil. Jeg er bare kjempe forvirret over meg selv. Jeg føler ikke at jeg er noen, at jeg ikke har funnet meg selv eller no.  Jeg trodde dette skulle bli et så bra halvår, også har alt bare gått helt dritt. Ingen ting har vært som forventet. Så klart, det har jo skjedd gode ting også, jeg har jo kost meg, fått nye venner og vært med på morsomme ting. Men det er en overvekt av det negative. Det skremmer meg sånn. 

Hva gjør man da? 

Herregud.  

Du har sikkert hørt denne før. Men hør den igjen, og igjen. 

fanny




Burde lese til eksamen
Burde trene
Burde vaske rommet
Burde spist sunnere
Burde spist smartere
Burde skrive mer notater
Burde være mer sosial
Burde legge meg tidligere

Det er så mye jeg  burde, men som jeg ikke gjør. Hvorfor er det sånn? At du kan si til deg selv en dag at "Nå skal jeg lese til eksamen!", eller "Nå skal jeg bli sunn, og trene", men så skjer det ingen ting. Hvordan kan man ha så lite selvdisiplin? Jeg blir konstant skuffet over meg selv, og over at jeg ikke klarer å gjøre det jeg burde gjøre. Jeg tenker at jeg bare er lat og må bare gjøre noe, men likevel er det så vanskelig. 
Har jo snakket med mange om det, og er "heldigvis" ikke alene om å føle det sånn. Men jeg føler på det spesielt, virkelig, for jeg klarer jo ingen ting! Alle klarer jo å gjøre noe de burde. Enten så klarer de å trene, eller lese. Uansett om det bare er 3 sider om dagen er det noe. Burde ikke jeg også klare det? 
Jeg skjønner jo at "det er bare å gjøre det" jeg er ikke dum, og jeg skal ikke sitte her å si jeg har det så fælt fordi jeg er lat. Det bare føles så fælt. Det å ikke føle seg bra nok, at man ikke får til ting. Det er litt sånn jeg tenker når man sier til overvektige personer at "det er jo bare å slanke seg, herregud!", men for dem er dette helt sikkert et sårt tema, noe som er vanskelig for dem. Og da er det ikke bare å gjøre det. Du må virkelig gå inn i deg selv, og finne ut hvorfor du skal gjøre det, hva får du ut av det! Og ikke minst hvordan skal jeg klare dette, og klarer jeg det alene?

 Det handler sikkert litt om mønster også. Når du først har kommet inn i den tilværelsen at du ikke føler du orker eller gidder. At du er lat, eller kanskje bare ikke orker. Da er det jo veldig enkelt å bare forsette. Det å gjøre ting på en annen måte tar jo masse energi, det å omstille seg. Og når det er så mange ting man ikke orker, hvordan skal man da orke å gjøre noe med deg, selv om man innerst inne vet det blir bedre om man gjør noe med det. 

Kan det også handle om andre ting? At kanskje ikke alt er som det skal? Jeg vet med meg selv at det har skjedd veldig mye på de siste månedene, som preger meg veldig. Det ville ikke vært så rart om kroppen reagerte på alt det som jeg har inni meg med å bare klappe litt sammen, og komme inn en ond sirkel i tiltaksløshet. 

Det er en vanskelig situasjon synes jeg. Flere av dere vil sikkert tenke "herregud! Hun syter, kom deg opp av sengen å gjør noe". Men andre av dere kjenner dere kanskje igjen? Har tenkt de samme tankene. 




Kom gjerne med egne tanker om dette, er det jeg som er helt på jordet?

fanny 




Hva man gjør får å slippe å gjøre kjipe ting! 
Har skulle ryddet rommet mitt kjempe lenge nå. Først satt jeg over an halvtime på do og leste meg gjennom alle bloggene jeg vet om på mobilen min, så spiste jeg masse godteri, fikk besøk av Oda som skulle hente tingene sine, og nå blogger jeg. Huff det rommet assa.

Jeg blir litt sånn shit, skal jeg blogge eller ikke. Skal jeg si til folk at jeg blogger eller ikke. Før har jeg blogget veldig sånn, "Hei alle sammen, i dag spiste jeg torsk til middag og dro på trening etter det blabla.." Denne gangen tenkte jeg jo på en måte å blogge litt mer om ting som bryr meg. Om hva jeg føler, osv. Men er jo grenser på hvor mye man kan skrive om det. Nei, jeg vet ikke jeg... Vi får se, ikke forvent noe stort her inne i alle fall. 

Noen som har noen tips til hvordan man skal klare å la godteriet ligge?




Her er fra timen i dag, fra høre Kassandra, Andrea(som ble 20 i dag, HURRA), Kamilla og meg. hehe

 

fanny




Nå er det snar november. Den høsten her går fort. Kanskje fordi det skjer så mye. 
Humøret mitt går forsatt opp og ned hele tiden. Den minste ting vipper meg av pinnen. Sitter her med en skole oppgave. Skulle vel egentlig ikke hatt problemer med den. Men her sitter jeg da. Stirrer på den fine treet på andre siden av veien med de fine orange bladene på. Ser trikken kjøre frem og tilbake hvert tiende minutt. Ser på gamle venner på facebook og lurer på hva som egentlig skjedde. Prøver å spise en liten mini ost til, kanskje det hjelper med trøste mat? Blar så vidt i boken med teori jeg kan ta av.. leser opp og ned men ingen ting går inn. Setter på litt musikk.

KAN JEG IKKE BARE SKRIVE DEN TEITE OPPGAVEN!! 

Jeg blir så gæren av meg selv. Kunne ønske hodet mitt var mye enklere. Er så rart skrudd sammen, blir helt sliten av å være inni hodet mitt. Kunne virklig øsnke man kunne tatt litt fri derfra. 

Blir til at jeg sitter her og tenker, har alle det sånn her? Er det normalt? Eller overdramatiserer jeg alt? For det hadde vært typisk, jeg tenker alltid det verste om ting og klarer å lage saker mye større en det de egentlig er. 






Headeren min er foresten fucka. Den vil ikke vises. Prøver alt jeg kan(løgn), men prøver litt da.. hehe

fanny






Fanny Steine




Hei! Velkommen til bloggen min. Jeg er en jente på 23 år som studerer til å bli sosialrådgiver i København. Tanker, følelser og meninger må få utløp et sted, og det er det denne bloggen ofte brukes til. I tillegg vil det komme litt om hvordan livet mitt er her i Køvenhavn


Legg meg til som venn




Arkiv


· September 2017 · August 2017 · Juli 2017 · Juni 2017 · Mai 2017 · April 2017 · Mars 2017 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · April 2011 · Mars 2011 · Februar 2011 · Januar 2011 · Desember 2010 · November 2010 · Oktober 2010



Kategorier


· bilder · Blogg · Dans · Ferie · Forestillinger · Hverdag · Hår og Sminke · Instagram · Jul · Kjærlighet · Klær · Konkurannse · København · Leke kamerater · Merkelig · Mexico · Musikk · random · Skole · sommer · tanker · triste saker



Søk i bloggen




Instagram @ FANNY_STEINE






Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits