Hvor mange skal d?

  • Skrevet: 09.11.2017
  • Klokken: 15:15
  • Kategori: Tanker

Fra januar til juni i r dde 2000 mennesker p den farlige og risikofylte veien over til Europa. Tallene stiger hver eneste uke. 4 november ble 30 dde btflyktninger hentet opp av vannet, enda er mange savnet. I fjor dde over 5000 mennesker i middelhavet. Og tall viser at fler og fler barn legger ut alene, p denne utrolig farlige flukten. Det er fortsatt flest gutter, men antallet p enslige mindrerige jenter stiger, disse barna er svrt utsatt for seksuelle overgrep, menneskehandel og vold, advarer Unicef. Dagens system beskytter ikke disse barna, som ender opp helt alene i helt fremmende omgivelser. 

Samtidig leser jeg om tvilende og redde nordmenn som sier at disse barna m sendes hjem, for de kan ikke vre barn og redde hvis de har skjegg. Mest sannsynlig har de fem koner i hjemlandet sitt, og er bare her fr ske om familiesammenfring, og s kommer hele familien p 100 stykker. Og s, etter et par r, finnes det ingen nordmenn igjen i Norge, alle er muslimske terrorister som voldtar alle vre blonde og blyde kvinner. For det er vell snn? At alle muslimer er en trussel mot vrt vakre Norge, og vre vakre kvinner? Fordi alle muslimer er terrorister? Eller vent, det er vell terrorister disse muslimene flykter fra, er det ikke? 

Jeg klarer ikke lenger skrive saklig om denne saken. Det irriterer meg, for jeg vil gjerne holde en saklig diskusjon om dette temaet. Men det eneste jeg mter er fremmedfrykt, og lsninger som ikke hjelper noen andre en oss selv. Send dem vekk, steng grenser og ikke snakk med dem om du mter de p gaten, men gjerne ta bilde av de, s vi kan forske litt p dem. Vi objektiviserer de. De og dem, ikke oss. Det ville vrt en skandale, om de ble en del av oss. 

Vi vil bare f flere og flere flyktninger. Krigs flyktninger, milj flyktninger, sult flyktninger, og migranter. I stedet fokusere s mye p sende "dem tilbake", kan vi ikke heller begynne finne lsninger p leve sammen? Etterhvert s har vi ikke noe valg, og vi m leve med mennesker p tvers av land og kontinenter. Hvorfor ikke starte n. Fokusere p p bli ett? 

Jeg vet dette innlegget er forvirrende, og fylt av kaos. Med det er tankene mine ogs. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til, kanskje bare at folk kan begynne tenke p disse menneskene som individer, og ikke som en farlig gruppe. At folk kan begynne vise litt omsorg, og ikke vre s sykt kalde som alle beskriver oss som, og som jeg selv flte p nr jeg kom hjem fra Mexico. 

Fanny 

  • Skrevet: 09.11.2017
  • Klokken: 15:15
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Mobbing

  • Skrevet: 23.09.2017
  • Klokken: 15:07
  • Kategori: Tanker

Jeg har akkurat sett NRK brennpunkt sin dokumentar om Arnar og Mia. Begge to ble mobbet gjennom oppveksten, og for Mia`s del gikk det s galt som det kan. Hun endte med ta livet sitt, som 12 ring. Bare tanken p at en p 12 r kan ta livet sitt er helt uforstelig. Man er jo fortsatt bare et barn! Man skal ikke vite hvordan man kan ta livet sitt, man skal ikke tenke p ta livet sitt. Det er bare s utrolig galt. Det at det er mye mobbing i dag er ren fakta. Skolene kan skryte s mye de vil, med at de har flotte mobbeprogrammer, eller si at det er et godt skolemilj. Men man ser og hrer at mobbing er et utrolig stort problem over alt enda. Og internettet gjr det ikke noe enklere. Det handler ikke bare om f stygge kommentarer slengt etter seg, eller at noen slr deg i skolegrden. Dette er mobbing som kan bli sett, som kan bli hrt. Selv her har man en lang vei g. Men det er mobbingen som foregr der man ikke kan se eller hre den, det er den mobbingen som skremmer meg. Nr man ikke blir invitert i bursdag, nr man fr stygge bilder og meldinger p snapchat, nr man ikke fr lov til vre med i gruppesamtaler, nr man fr tilsendt bilder av samtaler hvor du blir baksnakket, nr du fr anonyme meldinger om hvor stygg du er, at du ikke burde komme p skolen, at du fortjener d. Dette skjer p en plattform hvor de voksne ikke klarer henge med. hvordan kommer du deg p skolen dagen etter du har ftt beskjed fra dine klassekamerater om at du fortjener d, men du kan ikke bevise det til noen, for p snapchat forsvinner meldingen like fort som du har ftt den tilsendt?

Det sier at det er s enkelt sitte bak en skjerm skrive stygge ting. Men hvorfor er det enkelt? Hvorfor kan det vre s enkelt mobbe, uten at noen tar grep? Hvordan kan vi tillate det? Nr man er barn er det vanskeligere  se konsekvensene av sine egne handlinger. Man kan sende en melding, og tenker ikke hva den meldingen kan gjre med den personen som fr denne meldingen. Ofte kan man vre usikker p seg selv, og har et behov for hevde seg, men man tenker ikke p at den man mobber blir s skadet. Men som forelder har du et ansvar, du har et ansvar legge merke til nr barnet ditt oppfrer seg p denne mten. Man kan ikke som forelder g rundt tro at sitt eget barn aldri kan gjre noe galt, man kan se bort, eller si at "nei, snn gjr ikke mitt barn". Mobbing skjer nr foreldre tillater det. Mobbing skjer nr skolen tillater det. Hvis du som forelder fr beskjed om at barnet ditt har sendt stygge meldinger, eller holdt et annet barn utenfor, reager! Ikke nekt! Prv finn ut av situasjonen, snakk med barnet ditt, forklar konsekvensene av av hva mobbing kan gjre. Vis dokumentarern om Arnar og Mia. Jeg har personlig vrt vitne til foreldre som nekter, som feier det under teppet, "barnet overreagerer", "datteren min ville aldri gjort noe snt", "vi kan ikke gjre noe med dette, det er deres problem". Hvordan kan foreldre fraskrive seg et slikt ansvar? Jeg har hrt lrere si at "jentene m finne ut av dette selv", "dette er ikke en sak for skolen", "vi har ikke sett noe". 

Det er over dobbelt s hy risiko for barn som har blitt mobbet utvikle psykiske lidelser, lidelser som ofte varer livet ut. Ofte viser de psykiske problemene seg i form av plager som depressivitet, angst, lav selvtillit, ensomhet, selvmordstanker, psykotiske symptomer og psykosomatiske plager som hodepine, magesmerter og svnvansker. 

Vr s snill forst alvoret. Snakk med barna dine, sjekk hva de driver med p telefonene, ikke la de ha fri tilgang til alle sosiale medier, og hvis de har fri tilgang, flg nye med. F et bedre system p skolen, lrere m vre mer vkne, trre ta tak i problemer, ta ansvar. Utfallet kan vre s sinnsykt tragisk om vi bare snur oss vekk. 

Fanny

 

  • Skrevet: 23.09.2017
  • Klokken: 15:07
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 1

Siste natten

  • Skrevet: 21.08.2017
  • Klokken: 00:31
  • Kategori: Tanker

Det er natt n, men jeg fr ikke sove. Imorgen flytter jeg. Ut av landet bort fra alt det kjente. Siste ukene har jeg prvd f mtt s mange som mulig, og fylle dagene med s mye som mulig. Mamma, pappa og jeg var nede forje uke med flyttelasset. Leiligheten var s fin, og jeg er kjempe fornyd. 

Men akkurat n... gruer jeg meg. Siste dgnet har jeg hatt klump i halsen, og jeg har mtte tatt meg sammen flere ganger. For noen virker det kanskje rart, men dette er virkelig noe helt nytt og skummelt. Jeg kjenner jeg kommer til savne familien min s innmari mye, det komme hjem p middager, og bare slappe av hjemme. Jeg kommer til savne Kompis, hunden vr, som virkelig er helt nydelig! Og alle mine utrolig gode venner, herregud, dere er s flotte hver og en av dere. Det blir s rart ikke mtes p lenge. Jeg vet det kommer til bli spennende, og mest sannsynlig helt fantastisk. Men akkurat n vil jeg bare forsette bo hjemme, ikke dra. Jeg regner og hper at det snart endrer seg. Heldigvis fr jeg besk allerede dag 2! 

Bildet er tatt p Nyhavn, nr jeg var der med mamma og pappa. 

Kjente jeg bare behvde lufte meg litt. Har prvd ta lett p dette, men n kjenner jeg at dette kommer til gjre litt vondt. 

 

  • Skrevet: 21.08.2017
  • Klokken: 00:31
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Leilighet i boks!

  • Skrevet: 22.05.2017
  • Klokken: 12:46
  • Kategori: Tanker

Da har jeg leilighet. 

Frste hndfaste steg for flytting ned til Kbenhavn. Jeg lurte litt p om jeg i det hele tatt kom til f meg leilighet, for dette var den sjette jeg skte p. Jeg skal leie med to andre, i en kjempe fin leilighet p Amergerbo. Jeg er ikke s kjent i omrde, men det var jeg ikke nr jeg flyttet til Skillebekk i Oslo heller, s tror det skal g greit. Leiligheten har jeg bare frem til januar, men forhpenligvis finner jeg meg noe nytt da. 

Jeg vet ikke enda om jeg kommer inn p det studie jeg har skt. Jeg vet ikke om jeg vil heller. P den ene siden tenker jeg at det blir kjempe spennende og lre mer om mennesker som trenger hjelp, men p den andre siden er jeg ganske lei av studere. Hvis jeg ikke kommer inn, s m jeg bare begynne ske jobber tenker jeg, 

Nr jeg skule f svar p om jeg fikk leiligheten, var jeg kjempe nervs. Og nr jeg fikk den ble jeg kjempe lettet og glad. Dette har vrt noe jeg har bekymret meg over, og sikkert pvirket stresset mitt den siste tiden. N er i alle fall det lagt til side, en mindre ting stresse over. Selv om jeg kjenner jeg gruer meg en del ogs. Tenk om jeg mistrives, hater bo der, ikke fr noen venner og bare vil hjem... 

Det bli i alle fall en utfordring, og det er jo litt derfor jeg flytter ned. For utfordre meg selv. Jeg m bli kjent med noen, selv om jeg synes det er skummelt mte nye mennesker, s har jeg da ikke noe valg. Jeg har ingen venner jeg kan komme til eller mte. Jeg kan ikke bare ta bussen hjem til mamma og pappa heller. Jeg hper og tror at jeg bare har godt av det. Det bo i Oslo har vrt veldig trygt, jeg har flere av vennene mine og familien i nrheten og er godt kjent. S for at jeg skal vokse, s m jeg ut av komfort sonen og prve noe helt nytt, og hva vet jeg, kanskje jeg elsker det s mye at jeg blir i Danmark for godt?

Dette ble et litt rotete innlegg, men mtte bare f ut litt tanker og fortelle om leiligheten. Skal se hvor mye jeg kommer til skrive her fremover, men har et nske om ta opp bloggen mer i alle fall. 

Fanny

  • Skrevet: 22.05.2017
  • Klokken: 12:46
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Kan du ikke bare sprre?

  • Skrevet: 08.04.2017
  • Klokken: 19:56
  • Kategori: Tanker

Hvorfor kan du ikke bare sprre om jeg vil gjre noe i kveld? Sprre om jeg vil vre med. 



Fanny

  • Skrevet: 08.04.2017
  • Klokken: 19:56
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Svak

  • Skrevet: 07.04.2017
  • Klokken: 17:42
  • Kategori: Tanker

Hvorfor lar jeg egentlig stress styre meg? Hvorfor lar jeg meg selv bli syk av det? Det virker nesten som om kroppen min vil at jeg skal ha det vondt, at jeg ikke skal lykkes. Ja, jeg skriver bachelor som er stressende i seg selv, men ikke s stressende at folk blir syke av det. Og selv om det er stressende p jobb, og med tanke p neste r, s burde det ikke pvirke meg s mye som det gjr n. Det er flaut, og det er flaut nr andre ser rart p deg nr du sier hvor stressa du er. Er det bare jeg som er svak?Klager jeg over s mye at jeg blir sett p som svak og tullete? Er flelsene mine bare oppspinn? Hodet mitt som prver lure meg til tenke at livet er s mye verre en det det er. 

Hvorfor kan ikke jeg komme p skolen, skrive jobbe bra med det jeg skal. Jobbe noen timer, og f tid til trene, uten kroppen min sier ifra at dette var kanskje litt mye? Hvordan kan virkelig kroppen min vre s svak? Jeg fr lyst grte,legge meg ned i fosterstilling og si at verden suger, men jeg har absolutt ingen grunn til det. Det er bare patetisk. 

Hvorfor skal jeg, som har har et s bra liv, klage s mye? Hvorfor fles det ikke like bra som det ser ut? Beklager til alle jeg kjenner, jeg skjnner hvorfor dere ser rart p meg eller tenker jeg overdriver og bare er klagete. Jeg m bare skjerpe meg, jeg skulle bare nske jeg visste hvordan. 


Trenger fle p den flelsen jeg hadde her, frihet. 

Fanny
 

  • Skrevet: 07.04.2017
  • Klokken: 17:42
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 2

Kaos

  • Skrevet: 29.03.2017
  • Klokken: 14:57
  • Kategori: Tanker

Under seks uker til jeg skal levere bacheloren min. Elleve uker til jeg er ferdig utdannet barnervernspedagog.

Litt over to mneder det. Da er jeg ferdig. Da har jeg studert i tre r. Ftt meg en utdannelse. Herregud s skummelt. Jeg er absloutt ikke klar for vre ferdig. Det er s mye mer jeg m lre om, som jeg ikke kan noe om. For et kaos. 

At livet mitt skulle vre s kaos som det er akkurat n, det hadde jeg faktisk ikke sett for meg. Jeg tenkte meg at perioden man skrev bachelor kom til bli utfrodrene, og at man kom til bli ganske lei. Men at livet mitt generelt skulle vre kaos, det kom litt som et sjokk. P jobben, privat, skole, bo situasjon, med tanke p neste r, med tanke p sommer! Jeg har null kontroll. Jeg jobber dobbelt s mye som jeg egentlig skal, noe som gr greit. Men nr det er mye som skjer p jobb, som ikke burde skje, da blir det slitsomt vre der s mye. Man skal ikke g rundt stresse over en deltidsjobb, som man har ved siden av studiene for f mat p bordet. Ja, jeg syntes det er gy jobbe i butikk, og drive med klr. Men nr det blir konflikter, og mye styr, blir det for mye. Privat surrer hodet mitt bare rundt, hvem er jeg, hvem er vennene mine, vil jeg egentlig vre singel? Hvor mter man folk? Hvorfor tr jeg ikke mte folk? Shit, m finne meg selv snart... Bo situasjonen min er ogs surrete. Og jeg m betale mer en planlagt for kunne bo der s lenge jeg m bo der. Men det er hvertfall helt utenfor min kontroll. Neste r... hva sren. Jeg har skt skole i Kbenhavn. Jeg kjenner ingen i Kbenhavn, og jeg aner ikke om jeg kommer inn p skolen. Likevel er jeg tydeligvis fast bestemt p flytte ned dit, men er det virkelig det jeg vil? Vil jeg studere mer? 

Det kan hende jeg kommer til bruke bloggen igjen, hodet mitt sitter ikke helt fast for tiden. Og da m jeg skrive det ut. Jeg har ligget rett ut over en uke n. Ftt elveblest i tillegg. Jeg har en flelse av at det er kroppen min som sier ifra, den er flink til snt. Jeg er bare ikke s flink til hre p den. 

Fanny

  • Skrevet: 29.03.2017
  • Klokken: 14:57
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Ensom?

  • Skrevet: 01.01.2016
  • Klokken: 19:54
  • Kategori: Tanker

(Skrevet 29 desember)

Hva er egentlig det vre ensom?

Hva er forskjellen p ensom, og vre alene. Kan man vre ensom selv om man har mange venner. Er det egoistisk kalle seg ensom selv om man har venner? Kan de som ikke har noen vre sammen med vre ensom, men forsatt fornyd med tilvrelsen?

Jeg tenker mye p dette, da jeg ofte kan fle p vre ensom, tror jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Jeg har ogs et stor behov for vre med mennesker, for bli godtatt og likt, ville en person som ikke brydde seg om dette ikke sett seg selv som ensom i min posisjon? I Norge er det mange ensomme. Det kan vre alt fra en gammel dame som har mistet mannen sin, og barna har ikke tid til henne, eller en student uten mye venner som ikke har klart komme inn i noe student milj.

Jeg har et par gode venner, som jeg ville kalt bestevenner. Jeg har ogs noen nre venner, og noen venner som ikke er s nre, men forsatt venner av meg. Likevel kan jeg ofte sitte alene en lrdagskveld. Jeg kan ha sendt mange meldinger, og hintet til noen jeg visste har planer, men ikke f noe respons. Da kan jeg fort fle p ensomheten. Jeg savner ha noen som inviterer meg med. Jeg kan nesten ikke huske ha blitt invitert p noe det siste ret. Det er en veldig kjip flelse. Det er kanskje enkelt for andre tenke at hun spr hvis hun vil vre med, men nr man har spurt nok ganger kan det vre hyggelig at noen andre spr ogs.



I dag tidlig l jeg over to timer i sengen fr jeg sto opp. Jeg visste at jeg ikke skulle noe, det st opp fltes litt tungt. Hvis jeg ble lenge nok i sengen ville dagen bli kortere, og jeg kunne g legge meg igjen. Jeg sitter ser gjennom snap storyen til andre, de er ute fester. Andre juledag er tydeligvis en festkveld, dette visste jeg ikke fr i r. Jeg s bare at det var utrolig mange som var ute, s jeg spurte pappa og han sa at alle drar jo ut andre juledag. Alle utenom meg som ikke ble invitert av noen. Tidligere i desember inviterte jeg noen hjem til meg, vi skulle lage pepperkaker og kose oss. Det ble litt surr med datoer og det endte med at vi skulle stemme over om vi skulle vre hos meg eller en annen, det ble hos en annen. Det var det samme som skjedde i fjor. Man tenker kanskje ikke over det, men det bli stemt ned, det er ikke kult. Hver nyttrsaften synes jeg er vanskelig. Mange blir ofte invitert p mange fester, eller har flere valg. Jeg fler ofte jeg m planlegge lenge i forveien fr ha noe gjre, for jeg blir sjeldent invitert til noen nyttrsfest. I r tenke jeg at jeg skulle gjre noe med dette, og arrangere min egen nyttrsfest. I slutten av november lagde jeg et arrangement p facebook og inviterte over 20 personer. Etter tre uker sto det forsatt at det bare var jeg som skulle komme. Det er lite gy g inn sjekke hele tiden om noen har trykket p kommer, men det str forsatt ingen ting. Jeg kan skrive flere snne sm historier om opplevelser som har ftt meg til fle p ensomheten, men tror de fleste skjnner poenget.

Jeg tror, selv om det fles snn, at jeg ikke er alene. Jeg tror heller ikke at mange av de som fr meg til fle meg ensom mener noe vondt med det. Jeg tror bare at det er lett glemme, lett si nei, eller tenke at hun har sikkert andre planer. Og jeg vil ikke at dette skal bli et snn innlegg hvor jeg skal synes s innmari synd p meg selv, og at folk skal begynne ta kontakt. Men bare at man blir litt opplyst om dette. For jeg tror det er mange som er ensomme, kanskje spesielt i en storby. N er jeg veldig heldig, for jeg har noen. Jeg er ikke helt alene, og kanskje det er sunt for meg vre litt alene. Jeg vet ikke.

Dette ble et veldig personlig innlegg, og jeg vet at de som leser dette vil kjenne seg igjen i historiene. Jeg tenker egentlig at de kan ikke vite dette p forhnd, og det er enkelt tenke at hun sikkert har andre planer, eller ikke blir lei seg av handlingen. Men kanskje man skal vre litt mer ops p dette. Tenke to ganger.

Fanny

  • Skrevet: 01.01.2016
  • Klokken: 19:54
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 8

Et lite smil

  • Skrevet: 29.12.2015
  • Klokken: 16:22
  • Kategori: Tanker

God jul. Hper alle har hatt en fantastisk jul, og forsatt koser seg n i romjulen. Jeg har vrt s heldig vre hjemme hos mamma og pappa en hel uke. Det har vrt s deilig slappe av, f servert frokost og deilige middager, og ikke minst kost med med de jeg er mest glad i. Jeg hper du har brukt julen ogs til tenke p de som ikke sitter rundt et bord med masse familie, nok mat til ti familier, eller hundrevis av gaver under treet.

Rett fr jul s kom ssteren min, mormor og morfar inn til Oslo. Vi var s Mary Poppins p teater, og spiste deilig middag etter det. Ssteren min er ikke vant til vre i Oslo, vi kommer fra et lite tettsted. Det g i Oslo kan vre litt skremmende og uvant. Ssteren min visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til alle tiggerne. Dette tror jeg er noe mange ikke vet. Jeg tror mange ogs tenker at de er irriterende, sitter her og bare tigger. Bruker opp plassen p veien. Jeg tror ogs mange ikke enser dem, overser dem totalt. Som at de ikke fins, de passer ikke inn i deres verden. Det er ikke plass for snne som "dem".



Et lite smil, svarte jeg ssteren min. Et lite smil er det du kan gi til dem. Et lite smil varmer en hver person. Spesielt en som blir oversett av s mange mennesker.

Jeg tror mange etter ha sett programmet "Petter Uteligger" har forsttt mer. At de fleste som sitter p gaten er mennesker ogs. Jeg er s glad for at snne mennesker som Petter finnes, som kan informere oss s mye. Jeg hper virkelig at alle ser denne serien og pner yene. Jeg sier ikke at man m gi penger til alle som sitter p gaten, at man m kjpe =Oslo(selv om dette er et fantastisk magasin) eller gi bort maten sin. Men absolutt alle klarer smile og si hei. Det er ikke s vanskelig. Se dem, ikke overse. De er like mye verdt som alle andre, og de fortjener legges merke til.

Er det en ting jeg skal bli flinkere til i 2016 s er det nettopp dette. Legge merke til alle. Ta meg til, smile si hei. Sl av en liten samtale, sprre om det gr bra. Vi er ikke flinke nok til dette i samfunnet vrt. Jeg er ikke flink nok. Jeg vil prve s godt jeg kan endre meg, s jeg har meldt meg som frivillig i Kirkens Bymisjon. Det kan du ogs, om du nsker gi litt ekstra av deg selv. Bare g inn p hjemme sidene deres, og meld deg p. Jeg tror ingen har vondt av hjelp andre, og har du ikke tid er det mange mter du kan hjelpe p. Men et smil og et hei klarer alle.

Fanny

  • Skrevet: 29.12.2015
  • Klokken: 16:22
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Tynne, sure og raske.

  • Skrevet: 26.11.2015
  • Klokken: 02:30
  • Kategori: Tanker

Jeg burde ha skrevet et innlegg om hvordan det var dra fra Mexico. Hvordan det var forlate det fantastiske landet, som jeg har blitt s glad i, til komme hjem. Men jeg har ikke ftt meg til skrive noe som helst. Jeg fler s mye. Jeg fikk sjokk nr jeg kom hjem s s mange tiggere p gaten, jeg for sjokk nr jeg ser hvordan folk skriver om andre p nettet. Jeg blir kvalm. Jeg blir s utrolig lei meg. Jeg er s glad jeg er blitt opplyst. At det eneste jeg vil er hjelpe. Ikke vre redd. Ikke vre skeptisk. Bare hjelpe. Blir jeg lurt, ja hva s. Da blir jeg lurt.

Klokken er 02.11. Jeg er lys vken. Akkurat sett aftenposten sin lille serie om en mann som lever ute med rom-folket i Oslo i en liten uke. Fr det s jeg en episode av "vrt lille land" p tv2. Episoden handlet om en som begynte snakke med en tigger, og ente opp med bli hennes beste venn og lot hun flytte inn for en periode. Jeg er s glad det finnes s fantastiske mennesker. For denne verden er fl. Den er s til de grader urettferdig. Jeg har akkurat kommet hjem fra en reise til Mexico!!! Og her hjemme sitter man tigger. Prver samle inn nok penger s du fr sendt hjem til barna dine i et annet land.



Noe av det frste jeg tenke p nr jeg kom hjem var at ting gikk fort. Menneskene s sure ut, kalde. Tynne, sure og raske mennesker. Det var det som slo meg etter tre mnd i en helt annen kultur. En varm kultur. En kultur der man hilser p hverandre, der man hjelper uten at noen trenger sprre. Hva er det med oss nordmenn som gjr at vi m vre snn? Er det kulden? Er det det at vi har blitt s ekstremt opptatt av oss selv, at vi ikke orker tenke p andre? Hvorfor er vi redde for betale mer i skatt, for redde mennesker fra krig dd? Jeg bare skjnner det ikke.

Hvorfor sitter jeg og grter p nettene over mennesker som har det verre en meg, nr jeg ikke kommer til gjre noe stort med det i morgen? Hva er det som gjr oss s tiltakslse. Hvorfor er julen S viktig for meg at jeg ikke kan jobbe frivillig et sted der de trenger det. Hvorfor har jeg s store flelser, men er redd for gjre noe med dem? Det ble mye sprsml her, men jeg prver bare forst hvordan vi lever. For jeg skjnner det ikke. Jeg skjnner ikke hva jeg er redd for. I morgen skal jeg kjpe juleboka til =Olso. Den er alltid s utrolig fin. Hper jeg fr en koselig prat i tillegg.

N m jeg prve sove. F dette surrete hodet til slappe av. Man kan ikke redde verden alene, men man kan alltid by noen p en kaffe.

Fanny,

  • Skrevet: 26.11.2015
  • Klokken: 02:30
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Flau

  • Skrevet: 28.09.2015
  • Klokken: 18:18
  • Kategori: Tanker

Selv om flyktningskrisen er veldig langt borte fra meg n, s sjekker jeg nyheter og facebook hver dag. Jeg fr med meg ting. Jeg ser hvor mange som hjelper alle de stakkars menneskene, som m flykte fra sine hjem p grunn av krig. Bare tanken p hvordan de har det er helt forferdelig. Tenk om de mistet noen kjre p veien? Tenk om de mtte forlate noen kjre p veien? Tenk p de stakkars barna og ungdommene som mtte reise alene. Gjennom mange land, over lang tid, bare i hp om komme til et sted hvor de kunne vre trygge. Hvor de kunne f hjelp. Det er dette som er casen. Det er dette som skjer N. Familier, som hvem som helst andre familier som blir delagt p grunn av landet deres blir delagt. De mister alt! Dette er mannen i gata, legen, advokaten, frisren, barnehage tanten, kunstneren, politikeren, det er deg og meg! Likevel gr det ikke en dag uten at jeg leser statuser eller kommentarer p facebook om "disse lykkejegerne som kommer til landet vrt for islamisere Norge". For det frste s sker de s klart lykke! Hvorfor skulle de ikke skt lykke? Ville ikke du kommet til det beste landet hvis du flyktet fra alt du eide? Ville ikke du at barnet ditt skal f det best mulig, og ha de beste sjansene i livet? Eller tar jeg helt feil?
Og for det andre, islamisere Norge? Alle er ikke muslimer en gang! Folk i Norge er s utrolig redde for fremmende, s utrolig drlig p dele. S utrolig dmmende. Du som sitter bak tastaturet ditt, du norske mann eller kvinne. Har du gtt ut spurt alle vre nye landsmenn om de er takknemlige for f komme hit? Har du prvd starte en samtale med dem? Prv det frst fr du dmmer dem, og kanskje du da skjnner at de er som deg og meg, bare at de har mistet alt.
Og tr jeg en gang trekke inn at den strste terror handlingen som har skjedd i Norge ble gjort av en mann med s mye fremmedfrykt, og hat for muslimer. Skal jeg vre rlig er jeg mer redd for hva nordmenn kan gjre en disse f menneskene vi fr inn i landet vrt n. Nr jeg ser hva folk fr seg til skrive p facebook, mennesker som virkelig ikke ser lenger en sitt eget liv, s blir jeg rett og slett flau.
Skikkelig flau.



Jeg vet jeg ikke kan alle faktaene i denne saken, og alt kan sees fra forskjellige sider. Men prv, kjre mennesker, vre litt mer pne for det fremmende. Det er ikke s skummelt som dere skal ha det til. Jeg trengte bare lufte tanker, dette er min mening.

Fanny

  • Skrevet: 28.09.2015
  • Klokken: 18:18
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Skuff meg.

  • Skrevet: 11.06.2015
  • Klokken: 22:28
  • Kategori: Tanker

Hvor mange ganer lar du dem skuffe deg? Er du avhengig av smerten du fr av det? Hvorfor er du ikke sterk nok til ikke bry deg? Hvorfor kan du ikke bare sl det av? Hvorfor m du vre s jvlig svak?

Gang etter gang.

Du lrer aldri. Kanskje du er s vant til det, at det er det eneste du sker. Kanskje du finner trygghet i det? Det er det du kjenner, da blir det trygt.

Smerter. Andre mennesker kan ikke skjnne deg. Hvorfor gidder du?

Du bare overdramatiserer igjen.

Spre vingene, hopp, lp. Ikke delegg deg selv mer. Slutt. Vr s snill, jeg tror ikke du orker det mer. Jeg tror du fortjener bedre n. Legg ned skjoldet ditt, det finnes en verden utenfor.

Fanny

  • Skrevet: 11.06.2015
  • Klokken: 22:28
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Avhengig?

  • Skrevet: 07.06.2015
  • Klokken: 19:34
  • Kategori: Tanker

Jeg tror problemet mitt er at jeg blir s innmari avhengig av personer.



Jeg er en person som alltid har vrt veldig sosial. Sjeldent vrt alene i oppveksten. Jeg har ogs vrt heldig som har hatt venner litt her og der. Men det har minsket med rene. Spesielt p videregende mistet jeg mange venner, tror det var mye pgrunn av det sosiale p skolen. Var mye p skolen, og fikk et veldig sterkt bnd med alle i klassen og "trengte" kanskje ikke alle andre utenom like mye mer. Det angrer jeg veldig p. Etter videregende har jeg omtrent ikke kontakt med noen av de jeg gikk i klasse med. N har jeg et ftall. I tillegg til at jeg er drlig til passe de jeg har, som ikke er der hver dag. Jeg tror jeg er litt redd for f et nei nr jeg spr. Jeg hater f nei, det gjr vondt.

Jeg bli s avhengig av ha personer rundt meg, at nr de plutselig har noe annet gjre, blir jeg helt satt ut. Det fles ikke riktig. Jeg trives sjeldent i mitt eget selskap. Jeg begynner bare tenke for mye. Og da tenker jeg som regel p ting som ikke er hyggelige. Jeg aner vikrlig ikke hvorfor det er snn. Jeg har bare virkelig angst for vre ensom, eller alene. Det gr jo som regel bra nr jeg er alene, det er jo ikke s ille, men kjenner i hele kroppen at jeg ikke trives.




Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, bare mtte skrive ned det jeg tenkte. I dag fik jeg lpt av meg litt av ensomheten ogs. Jeg M ut lpe nr jeg fler det snn her, da blir det s mye bedre!!

Fanny

  • Skrevet: 07.06.2015
  • Klokken: 19:34
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 6

SOVE

  • Skrevet: 01.05.2015
  • Klokken: 14:00
  • Kategori: Tanker

Sengen min.

Du har opplevd mye rart.

Jeg har vrt s utrolig lykkelig i deg, og jeg har hatt mine verste dager med deg.

Men n m du gi deg, snn som du holder p for tiden funker drlig.

Du er blitt min verste fiende, og min beste venn p samme tid.






For tiden vil jeg bare sove. Sove s lenge som mulig. Og nr jeg vkner vil jeg bare ligge i sengen. Ligge i sengen til jeg m opp f i meg mat eller drikke, men det tar lang tid fr jeg virkelig m ha det. Jeg kommer meg ikke ut av sengen. Det fles som om den holder meg igjen, som om det er fysisk umulig komme meg ut. Dynen veier flere tonn, og gulvet er flere mil unna.

Nr jeg er ute av sengen er det eneste jeg tenker p at jeg gleder meg til legge meg. Gleder meg til komme ned i sengen, gjemme meg under dynen, skru av lyset og bare ligge der.



Jeg er bare s sliten for tiden, uten noen grunn. I vinter skjnte jeg det jo, vinteren er en fl rstid. Men n skjnner jeg det ikke.
Og det er ikke det at jeg ikke liker vre ute, nr jeg ble tvunget ut p sykkeltur i gr elsket jeg det. Nr vi grillet i parken sist uke flte jeg meg lykkelig, og som om verden stoppet opp og at var perfekt. Men de stundene er s korte, for etterp vil jeg bare sove. Jeg kan komme hjem fra skolen og bare g legge meg, ligge i sengen i flere timer uten gjre noen ting. Det gjorde jeg aldri fr.

Jeg tar ikke initiativet til gjre noe, finne p noe med noen. Fler meg for sliten. Er dette normalt? Vet jo at alle har tunge dager, men er det normalt ha s mange? Det er jo ikke det at jeg fler meg helt p bnn, har det ganske bra. Men det er s ofte jeg ikke fler meg snn jeg tenker jeg burde fle meg. Men kanskje det bare er snn det er vre...




Fanny

  • Skrevet: 01.05.2015
  • Klokken: 14:00
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 1

Nr ting ikke gr som planlagt

  • Skrevet: 27.03.2015
  • Klokken: 14:00
  • Kategori: Tanker

Jeg er en person som liker planlegge. Faktisk s elsker jeg det innimellom, planlegge hyggelige ting. Planlegge en ferie, en bursdag, en fest eller bare planlegge en frokost til noe. Det er den flelsen sette i stand noe som er hyggelig, bde for de jeg gjr det til eller med, og for meg selv. Nr jeg klarer planlegge noe som blir helt fantastisk s blir jeg innmari glad og lykkelig.
Men.. nr ting jeg planlegger gr i vasken, da er jeg ikke s blid. Jeg blir s skuffa. S utrolig skuffa. Jeg skjnner ikke hvorfor jeg m ta snn p vei? Man kan jo bare planlegge noe annet, ta det en annen gang. Men snn er jeg virkelig ikke skrudd sammen, hvis noe skjer utenfor det jeg har planlagt raser verden min sammen. Det er utrolig slitsomt. At en hel dag, eller flere kan bli delagt fordi det ikke gikk helt som planlagt. Eller hvis vi finner ut at vi gjr noe annet en det vi hadde tenkt. Jeg kjenner det vrir seg i magen min og jeg fr lyst p bare skrike: Kan vi ikke bare holde oss til planen? Jeg skjnner jo at man ikke kan oppfre seg snn blandt folk, men flelseneligger der. Og de delegger mer en man skulle trodd.


Fler meg s ofte snn her.

I dag hadde jeg en spesiell p overnatting. Jeg hadde planlagt og lage en god frokost. Deilig brd fra bakeren, stekt egg, p begge siden til og med, ferskpresset appelsin. Kanskje noe deilig kaffe. Sitte og kose oss og prate om koselige ting. Men s m han dra tidlig og vi rekker ikke. Eller..vi kunne rukket noe, men jeg blir s satt ut av at han skulle dra fr jeg trodde at alt gr i vasken. Jeg sitter bare grter skjeller han ut for at han aldri klarer holde seg til planen. Vi sitter ved frokost bordet en hel time uten spise. Vi bare diskuterer og jeg grter. Hvorfor? Hvorfor m jeg reagere s sterkt? Jeg skjnner ikke hvorfor jeg ikke bare kan si "h, s kjipt, vi fr bare lage frokost litt fort, ogs tar vi det igjen en annen gang!".

Jeg fr vell bare forsette jobbe med det. Og godta at noen ganger sprekker jeg og da renner begeret over. M godta at jeg er en person som har alt for mange flelser og ikke klarer helt kontrollere dem.


Nr jeg helst bare vil fle meg som det her.

Fanny

  • Skrevet: 27.03.2015
  • Klokken: 14:00
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 1

teit

  • Skrevet: 13.03.2015
  • Klokken: 13:48
  • Kategori: Tanker

Hva er det med snne dager som skulle vrt noe. Jubileumer som aldri blir noe av. Som er feiret for siste gang. Du sitter der tenker p i fjor. Hva skjedde p denne dagen i fjor. Hvordan kan jeg ha vrt s glad p akkurat denne dagen i fjor, mens i dag sitter jeg bare grter? Hvordan kan noe s fint, bli noe s flt. Jeg skjnner ikke hvor lenge det skal gjre vondt?
Lurer jeg meg selv? Lurer jeg bare alle andre? Hva fler jeg egentlig? Er jeg ferdig? Kan jeg si de setningene jeg sa etter den filmen, om at "N, N er jeg ferdig, n skal jeg leve", jeg skal bare ringe han frst sprre om han vil overnatte.
Hvordan blir man s avhengig av en person at man rett og slett ikke klarer slippe taket. Hvordan kan man ville noe s mye, men samtidig absolutt ikke ville noe. Jeg skjnner ikke hvordan man kan bli dratt i s to forskjellige retninger i hodet. Hvorfor m jeg forsatt bry meg, kan jeg ikke bare la det ligge.



Jeg prver blser liv i de dde flammene hele tiden. I hp om at det kanskje er noe gnist igjen. Jeg skal presse ut siste rest, til man er s tom at det ikke er noe igjen. Hvorfor utsetter man seg for det. Jeg kan vre s sint og s ferdig, vil bare g videre. Men jeg grter hver gang du ikke kommer p besk. Jeg kramper meg sammen hver gang jeg ser du liker noen andre, eller skriver noe pent om noen. Jeg blir kvalm, og sint. Fr jeg kommer p at det er ikke min sak lenger. Jeg m slutte. Jeg m komme meg ut av det. Men hvordan. Det skjnner jeg virkelig ikke.

Alle hadde s mange gode rd. Gjr det gjr det. Jeg takler ikke at folk skal mene noe om noe s personlig. Men er det det jeg m? M jeg hre p andre, si at ja du har rett, jeg m slutte ta kontakt. Eller gjre det p min mte, og dvele ved dette til jeg forstr at jeg blir syk av det.

Jeg er bare s sliten. Jeg pleier ikke vre s sliten p denne rstiden. Jeg pleier vre s lykkelig nr jeg ser sola. Og ja, jeg blir mye gladere n, men nr jeg legger meg om kvelden er smerten der. Den kommer snikende og minner meg p tankene og flelsen mine. Kan jeg ikke bare finne meg en som gjr meg lykkelig igjen? En som kan sette sammen puslespillet meg. Hvor finner jeg denne personen?

Jeg er bare s lei. Orker ikke mer.

  • Skrevet: 13.03.2015
  • Klokken: 13:48
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 3

Taylor Swift

  • Skrevet: 01.02.2015
  • Klokken: 18:35
  • Kategori: Tanker

I dag vil jeg blogge om Taylor Swift. Hun lyser opp en hver kjedelig hverdag. Spesielt kjedelig sndager, som er helt forferdelige fordi du kom hjem klokken 8 p morgenen og hadde tusla rundt alene halve natta! huff.. Utrolig at jeg overlevde, eller ikke fryste fast. Det kom til et punkt i r hvor jeg virkelig ikke brydde meg. Tusla over plata, stoppet snakket med en uteligger, ga han noe sm mynt og en bolle. Kom meg p trikken, tusla fra trikken. Det var foresten feil trikk ogs. Til og med nr en stor, litt halv skummel mann stoppa rett foran meg klarte jeg ikke bry meg. Jeg s bare rart p han, og tusla rundt han. Tusla ikke s mye resten av veien hjem, for det var bare is, s skled for det meste.

Nr jeg da vknet(eller, jeg sovnet aldri ordentlig, men nr jeg da sto opp) klokken 2 kjente jeg meg ganske mrbanka. Fikk i meg to kopper kaffe og en liten sjokolade bit. Det er forsatt det jeg har ftt i meg til n. MEN S! Skrudde jeg p Taylor Swift, og da ble ting litt bedre. Musikken hennes er bare helt fantastisk, hele dama i seg selv. S for alle dere som ikke tenker at Taylor Swift er noe for dere, DERE TAR FEIL.



Fanny

  • Skrevet: 01.02.2015
  • Klokken: 18:35
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Slutten.

  • Skrevet: 19.01.2015
  • Klokken: 23:04
  • Kategori: Tanker

Noe jeg virkelig hater er nr ting tar slutt. Aldri vrt noe flink p det. Den flelsen av en slutt p noe fr meg til grsse p ryggen. Om det er reise hjem fra ferie, eller ta farvel men en god venn for en lang periode. Jeg takler det ikke.
Jeg har alltid vrt snn. Husker det veldig godt fra ferier, hatet dra hjem. Ble helt stille og bare trist. Uansett om jeg vet at jeg skal tilbake neste r, vet man jo aldri. Fr jeg aldri se dette igjen? Fr jeg aldri oppleve dette igjen?

Avslutningen p en bok. Huff. Det er s flt, s ille. Dryer alltid de siste sidene s lenge jeg kan. Ber om at det skal vre flere bker, flere sider, flere historier. Hva skjedde etterp? Den kan ikke bare ende snn!?
Eller det kan vre en serie p tv. Jeg flger med p den p NRK n, gutta p Vemork og hele det der. Det er to episoder igjen, og i stedet for glede meg over det, gruer jeg meg til det ikke er mer.




Nr jeg ser at et vennskap er slutt. Jeg er typen til alltid si unnskyld etter en god stund, klarer ikke tanken p at vi aldri skal vre venner igjen. Alle minnene vre, skal vi aldri oppleve de igjen? Hva skjedde med at vi skulle bli gamle sammen og alltid drikke te? Jeg nekter tro p at man bare vokser fra hverandre. Det er bare ikke riktig. Jeg vil ikke at det skal vre sant. For da er det jo helt slutt da? Da har man virkelig mistet noe viktig i livet, aldri mer.. virkelig?

Det flytte hjemmefra. Jeg sa det ikke s hyt, men det var helt forferdelig. Det ble en del trer om natten. Skal jeg avslutte mitt kapittel hjemme? Skal jeg ikke bo med mamma og pappan min? Det er jo bare helt urealistisk.

Nr er forhold tar slutt.

Og du ikke klarer gi slipp, s dere bare "er sammen" uten vre sammen. Bare fordi hvis man klipper over snoren. Den trygge snoren. Da er det virkelig slutt. Da er det ikke noe mer. Alt er borte, og alt man sitter igjen med er minner. Ingen ting ta p, fle p. Det er fortid. Alle fine tingene man gjorde sammen, det kommer ikke til skje igjen. Aldri. Hvordan takler man det da? Hvordan takler man sitte bla i bilder, hvordan skal man klare glede seg over det? Jeg bare grter, og kjenner det stikker i magen. Nr man finner noe som er hans, men dine ting. Nr du finner fra noe du har ftt av han. Tar man av ringen? Den fine, fantastiske ringen man fikk til bursdag?

Nr fjerner man sporene etter et forhold? Eller gjr man ikke det. Kan man bare flyte videre, uten vre noe. Men bare flyte p det noe, det noe som en gang var?


Hvorfor kan jeg ikke bare vokse opp skjnne at ting tar slutt? Hvorfor m jeg fle s mye p det. Hvorfor m jeg vare s redd for avslutninger . Det sier jo at avslutninge begynnelsen p noe nytt. Men hva om man ikke liker det nye?

Fanny



  • Skrevet: 19.01.2015
  • Klokken: 23:04
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 1

Kroppspress

  • Skrevet: 15.01.2015
  • Klokken: 23:55
  • Kategori: Tanker

Hei!

Tenkte skrive litt om kroppspress i dag.. rett og slett fordi det tar opp s mange av tankene mine for tiden.

Jeg har aldri vrt veldig stor eller veldig liten. Ligget midt p treet egentlig. Aldri hatt det sunneste kostholdet, men heller ikke det mest usunne. Jeg har en forkjrlighet for ste ting og godteri, noe jeg jobber med hele tiden. Men n har ting kommet litt ut av kontroll. Det siste ret har jeg gtt opp mer en jeg vil innrmme for meg selv. Det er skummelt, og jeg for vondt i magen bare av tenke p det. Det gr ikke en dag uten at jeg tenker at jeg ikke ser tynn nok ut, eller ikke bra nok ut. Det er forferdelig slitsomt, og trer p humr og psyken min. P utsiden kan jeg virke likegyldig til det, kler meg i det jeg vil og virker selvsikker. Men hver gang jeg skal dusje, m kle av meg foran speilet, for jeg trer i ynene. Jeg fler meg feit, stygg og ekkel. Det verste er at jeg vet jo at jeg ikke er "feit, stygg og ekkel" men jeg klarer ikke se forbi de ekstra kiloene. Til n har det ikke vrt mer en at jeg har tenkt litt over det, men n begynner det bli ille. Jeg blir redd for spise, jeg vil helst ta p en stor genser og bukse, og bare det dra p et treningsenter hvor andre kan se hvor drlig form jeg er i, er jeg livredd for. Det skal jo ikke vre snn, og jeg vet det s godt. Jeg har opplevd det her fr, og det skremmer meg.

Det som skremmer meg mest, som man helt sikkert ikke burde skrive p nett er en tanke som alltid surrer i hodet mitt. "Kunne jeg ikke bare blitt skikkelig syk igjen, s hadde jeg blitt tynn".. Hvem tenker snn? Det er jo hl i hue spr du meg! Har s full respekt for de som virkelig sliter med mat og kropp, og jeg vil jo absolutt ikke si at det er noe drm komme dit, men allikevel gr jeg rundt tenker p det konstant. Jeg ser p de rundt meg, jeg ser p folk p tv, i reklamer og i magasiner. Jeg blir sren meg pvirket, og det irriterer meg. Jeg drmmer meg bort i jenter p byen, som er tynne og "perfekte" og tenker at, om bare jeg hadde sett snn ut, s hadde livet mitt vrt mye bedre. Men det er jo ikke snn.



S klart, man kan jo jobbe med det p en sunn mte. Jeg prver kutte ut alt av godteri, sjokolade og potetgull, kutte ut de mest usunne middagene. Og prver hardt tenke p hva jeg spiser til en hver tid. Jeg skal prve komme meg p et treningsenter nr jeg blir kvitt influensa, og jeg skal prve komme meg mer ut p tur. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer il blir fornyd med kroppen min fr jeg minst har mistet 10 kilo og for p meg gamle klr igjen. Veien dit fles bare s forferdelig lang og tung, og frister jo ikke i det hele tatt.

Jeg synes det er s dumt at man skal tenke snn. Jeg blir irritert og sint, og ofte tenker jeg snn at shit jeg vil ha sjokolade, hvorfor i faens navn skal ikke jeg kunne bare gjre litt mer som jeg vil og gi faen. Jeg kan g kjpe meg den sjokoladen. Og etterp, f verdens drligste samvittighet og omtrent brekke meg av hvor ekkelt jeg fler meg. Ikke misdfors, jeg brekker meg ikke s jeg kaster opp. Lider ikke av bulemi, men jeg bare fler meg s kvalm etterp.

Dette ble mye tanker og mye babling, men kjente at jeg trengte tmme meg litt. Ikke tro at jeg n ligger her s og ikke spiser mat, mitt humr som jeg har skrevet fr gr opp og ned som bare det. I dag spiste jeg gulertter og nutrilett til middag, mens i gr var det popcorn p menyen.

Fanny

  • Skrevet: 15.01.2015
  • Klokken: 23:55
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

The Christmas song is over.

  • Skrevet: 03.01.2015
  • Klokken: 16:25
  • Kategori: Tanker

N kan man vel si at julen er over. Det gr alltid s fort, som vanlig pleier jeg flge med selv om farten er hy i julen, men i r sviktet det litt. Misforst meg rett, jeg hadde en fantastisk jul, koste meg med masse familie, god mat og mye kjrlighet. S har absolutt ingen ting klage p.

Jeg jobber jo p julaften s sov i leiligheten p lillejulaften. S Kvelden Fr Kvelden med en fantastisk samboer og en annen going. I 7 tiden sto jeg opp, ingen julestrmpe, ingen julefilmer. Tuslet bort til Nationaltheatret, Oslo har aldri vrt s stille tror jeg. Mtte ikke p et menneske. Jobben var helt grei den ogs, jobbet med fine Emma, og vi koste oss, tullet masse og spiste sjokolade. Var faktisk litt deilig endelig ha litt tid til kundene, det har det vrt drlig tid til i desember. Nr jeg var ferdig lp jeg det jeg kunne for rekke det frste toget og rakk det akkurat. Satt p toget en god stund fr jeg ble plukket opp av onkelen min og kjrt rett til kirken, rakk det akkurat. Der slappet jeg endelig av, men hadde en klump i halsen hele tiden. Vet ikke helt hvorfor, var bare noe som l trigget hele kvelden, humret mitt ble alt for preget av dette. Klarte ikke kose meg skikkelig, og var amper og sliten.

Men tross en litt stressende jul, men mye frem og tilbake mellom Oslo og hjemme, hadde jeg en veldig bra jul. Avsluttet ret med en kjempe fin nyttrsfeiring, litt uventet feiring, men en bra dag.

Legger med noen bilder jeg tok i romjulen med nye kamera mitt, er virkelig ingen fotograf..


Litt random julepynt ved peisen.


Juletre pynt.


Deilig frokost, NAM


Enda mer frokost, men juleglassene vres.


Det var kaldt i jula!


Hadde puslespill aften i leiligheten!


Denne flotte jenta er blitt 10 r i julen. Guri malla, du vokser alt for fort!!

Hper dere har ftt en fin start p ret.

Fanny

  • Skrevet: 03.01.2015
  • Klokken: 16:25
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Jeg m ta en kopp te.

  • Skrevet: 14.11.2014
  • Klokken: 14:09
  • Kategori: Tanker

Jeg er tom.

Men samtidig s full av flelser.

Jeg gr konstant rundt bare gjr ting uten tenke over det. Jeg har ingen grunn til gjre det. Ingen motivaskon eller intensjon. Alt jeg egentlig vil er jo ligge i sengen min sove. Bare sove, ikke vre vken. Jeg satt gjorde lesker i dag(endelig klarte jeg pne boken, har faktisk nesten lest et helt kapittel med notater til, s det er noe bra i alle fall), ogs knakk jeg sammen. Ingen grunn til det. Jeg bare satt her grt hylytt mitt i stuen. Klarte ikke slutte. Bare fosset ut.
Det er s vanskelig sette ord p hva jeg fler, for jeg aner ikke. Jeg aner ikke hva jeg fler for noen ting, jeg aner ikke hva jeg vil. Jeg er bare kjempe forvirret over meg selv. Jeg fler ikke at jeg er noen, at jeg ikke har funnet meg selv eller no. Jeg trodde dette skulle bli et s bra halvr, ogs har alt bare gtt helt dritt. Ingen ting har vrt som forventet. S klart, det har jo skjedd gode ting ogs, jeg har jo kost meg, ftt nye venner og vrt med p morsomme ting. Men det er en overvekt av det negative. Det skremmer meg snn.

Hva gjr man da?

Herregud.

Du har sikkert hrt denne fr. Men hr den igjen, og igjen.

fanny

  • Skrevet: 14.11.2014
  • Klokken: 14:09
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 1

Tiltaksls.

  • Skrevet: 12.11.2014
  • Klokken: 14:44
  • Kategori: Tanker

Burde lese til eksamen
Burde trene
Burde vaske rommet
Burde spist sunnere
Burde spist smartere
Burde skrive mer notater
Burde vre mer sosial
Burde legge meg tidligere

Det er s mye jeg burde, men som jeg ikke gjr. Hvorfor er det snn? At du kan si til deg selv en dag at "N skal jeg lese til eksamen!", eller "N skal jeg bli sunn, og trene", men s skjer det ingen ting. Hvordan kan man ha s lite selvdisiplin? Jeg blir konstant skuffet over meg selv, og over at jeg ikke klarer gjre det jeg burde gjre. Jeg tenker at jeg bare er lat og m bare gjre noe, men likevel er det s vanskelig.
Har jo snakket med mange om det, og er "heldigvis" ikke alene om fle det snn. Men jeg fler p det spesielt, virkelig, for jeg klarer jo ingen ting! Alle klarer jo gjre noe de burde. Enten s klarer de trene, eller lese. Uansett om det bare er 3 sider om dagen er det noe. Burde ikke jeg ogs klare det?
Jeg skjnner jo at "det er bare gjre det" jeg er ikke dum, og jeg skal ikke sitte her si jeg har det s flt fordi jeg er lat. Det bare fles s flt. Det ikke fle seg bra nok, at man ikke fr til ting. Det er litt snn jeg tenker nr man sier til overvektige personer at "det er jo bare slanke seg, herregud!", men for dem er dette helt sikkert et srt tema, noe som er vanskelig for dem. Og da er det ikke bare gjre det. Du m virkelig g inn i deg selv, og finne ut hvorfor du skal gjre det, hva fr du ut av det! Og ikke minst hvordan skal jeg klare dette, og klarer jeg det alene?

Det handler sikkert litt om mnster ogs. Nr du frst har kommet inn i den tilvrelsen at du ikke fler du orker eller gidder. At du er lat, eller kanskje bare ikke orker. Da er det jo veldig enkelt bare forsette. Det gjre ting p en annen mte tar jo masse energi, det omstille seg. Og nr det er s mange ting man ikke orker, hvordan skal man da orke gjre noe med deg, selv om man innerst inne vet det blir bedre om man gjr noe med det.

Kan det ogs handle om andre ting? At kanskje ikke alt er som det skal? Jeg vet med meg selv at det har skjedd veldig mye p de siste mnedene, som preger meg veldig. Det ville ikke vrt s rart om kroppen reagerte p alt det som jeg har inni meg med bare klappe litt sammen, og komme inn en ond sirkel i tiltakslshet.

Det er en vanskelig situasjon synes jeg. Flere av dere vil sikkert tenke "herregud! Hun syter, kom deg opp av sengen gjr noe". Men andre av dere kjenner dere kanskje igjen? Har tenkt de samme tankene.




Kom gjerne med egne tanker om dette, er det jeg som er helt p jordet?

fanny

  • Skrevet: 12.11.2014
  • Klokken: 14:44
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 1

si det du

  • Skrevet: 04.11.2014
  • Klokken: 14:49
  • Kategori: Tanker

Hva man gjr fr slippe gjre kjipe ting!
Har skulle ryddet rommet mitt kjempe lenge n. Frst satt jeg over an halvtime p do og leste meg gjennom alle bloggene jeg vet om p mobilen min, s spiste jeg masse godteri, fikk besk av Oda som skulle hente tingene sine, og n blogger jeg. Huff det rommet assa.

Jeg blir litt snn shit, skal jeg blogge eller ikke. Skal jeg si til folk at jeg blogger eller ikke. Fr har jeg blogget veldig snn, "Hei alle sammen, i dag spiste jeg torsk til middag og dro p trening etter det blabla.." Denne gangen tenkte jeg jo p en mte blogge litt mer om ting som bryr meg. Om hva jeg fler, osv. Men er jo grenser p hvor mye man kan skrive om det. Nei, jeg vet ikke jeg... Vi fr se, ikke forvent noe stort her inne i alle fall.

Noen som har noen tips til hvordan man skal klare la godteriet ligge?




Her er fra timen i dag, fra hre Kassandra, Andrea(som ble 20 i dag, HURRA), Kamilla og meg. hehe

fanny

  • Skrevet: 04.11.2014
  • Klokken: 14:49
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Thinking out loud

  • Skrevet: 27.10.2014
  • Klokken: 14:09
  • Kategori: Tanker

N er det snar november. Den hsten her gr fort. Kanskje fordi det skjer s mye.
Humret mitt gr forsatt opp og ned hele tiden. Den minste ting vipper meg av pinnen. Sitter her med en skole oppgave. Skulle vel egentlig ikke hatt problemer med den. Men her sitter jeg da. Stirrer p den fine treet p andre siden av veien med de fine orange bladene p. Ser trikken kjre frem og tilbake hvert tiende minutt. Ser p gamle venner p facebook og lurer p hva som egentlig skjedde. Prver spise en liten mini ost til, kanskje det hjelper med trste mat? Blar s vidt i boken med teori jeg kan ta av.. leser opp og ned men ingen ting gr inn. Setter p litt musikk.

KAN JEG IKKE BARE SKRIVE DEN TEITE OPPGAVEN!!

Jeg blir s gren av meg selv. Kunne nske hodet mitt var mye enklere. Er s rart skrudd sammen, blir helt sliten av vre inni hodet mitt. Kunne virklig snke man kunne tatt litt fri derfra.

Blir til at jeg sitter her og tenker, har alle det snn her? Er det normalt? Eller overdramatiserer jeg alt? For det hadde vrt typisk, jeg tenker alltid det verste om ting og klarer lage saker mye strre en det de egentlig er.






Headeren min er foresten fucka. Den vil ikke vises. Prver alt jeg kan(lgn), men prver litt da.. hehe

fanny

  • Skrevet: 27.10.2014
  • Klokken: 14:09
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits