Siden jeg startet på barnevern studiet har jeg gruet meg til å skrive bacheloren min, og jeg har ikke gruet meg noe mindre i løpet av studietiden min heller. Det har føltes som en ting jeg ikke skulle klare å få til. Jeg er ikke den flinkeste på skolen, og i alle fall ikke til å skrive oppgaver. Jeg synes det er kjempe vanskelig å skrive akademisk, og det faller virkelig ikke naturlig med et så faglig språk. Når jeg begynte på bacheloren min, følte jeg at dette kanskje kom til å gå bra, for jeg skrev om noe som interesserte meg, og noe jeg brenner for, nemlig enslige mindreårige asylsøkere som har fått midlertidig opphold i Norge. Førte møte med veilederen min ble jeg satt litt tilbake, for han hadde veldig mye å rette på, og mente hele måten jeg skrev på var feil. Det var jo bra han sa ifra, men jeg merket at jeg ble veldig usikker fremover. Etter dette ballet det på seg på alle kanter, og jeg ble utrolig utslitt og traff veggen. Jeg var "heldigvis" bare sengeliggende en uke, men kroppen var fortsatt utrolig sliten, og jeg måtte sykemelde meg en god stund fra jobben. Det føltes utrolig fælt at det skulle "så lite til" før kroppen sa stopp, og det føltes feigt og dumt. Jeg følte meg rett og slett svak.
(Bilde er fra da jeg jobbet på et barnehjem i Mexico)
Men, jeg klarte å skrive hele oppgaven. Jeg hadde men masse viktig, og jeg følte jeg lærte masse, noe jeg mener er viktigst med å skrive en sånn oppgave. Jeg leverte oppgaven min, men et mål, og det var å stå. Selv om jeg gjerne skulle hatt en bra karakter, så var ikke det det viktigste for meg. For en uke siden fikk jeg svaret på karakteren, og jeg var så nervøs. Jeg begynte å tvile på at dette kom til å gå, og jeg var livredd for å stryke. Men når jeg åpnet hadde jeg fått en D! Jeg ble så lettet og glad. Og det høres kanskje rart ut, for en D er ikke en god karakter, men for meg var det en stor greie. Fordi jeg hadde ikke forventet det. Jeg vet også med meg selv at jeg kommer til å bli en god barnevernspedagog, ikke ut av karakterene mine, men ut av hvordan personlighet jeg har. Og det er det viktigste.
Fanny
