Et lite smil

  • Skrevet: 29.12.2015
  • Klokken: 16:22
  • Kategori: Tanker

God jul. Håper alle har hatt en fantastisk jul, og forsatt koser seg nå i romjulen. Jeg har vært så heldig være hjemme hos mamma og pappa en hel uke. Det har vært så deilig å slappe av, få servert frokost og deilige middager, og ikke minst kost med med de jeg er mest glad i. Jeg håper du har brukt julen også til å tenke på de som ikke sitter rundt et bord med masse familie, nok mat til ti familier, eller hundrevis av gaver under treet.

Rett før jul så kom søsteren min, mormor og morfar inn til Oslo. Vi var å så Mary Poppins på teater, og spiste deilig middag etter det. Søsteren min er ikke vant til å være i Oslo, vi kommer fra et lite tettsted. Det å gå i Oslo kan være litt skremmende og uvant. Søsteren min visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til alle tiggerne. Dette tror jeg er noe mange ikke vet. Jeg tror mange også tenker at de er irriterende, sitter her og bare tigger. Bruker opp plassen på veien. Jeg tror også mange ikke enser dem, overser dem totalt. Som at de ikke fins, de passer ikke inn i deres verden. Det er ikke plass for sånne som "dem". 

 



Et lite smil, svarte jeg søsteren min. Et lite smil er det du kan gi til dem. Et lite smil varmer en hver person. Spesielt en som blir oversett av så mange mennesker.  

 

Jeg tror mange etter å ha sett programmet "Petter Uteligger" har forstått mer. At de fleste som sitter på gaten er mennesker også. Jeg er så glad for at sånne mennesker som Petter finnes, som kan informere oss så mye. Jeg håper virkelig at alle ser denne serien og åpner øyene. Jeg sier ikke at man må gi penger til alle som sitter på gaten, at man må kjøpe =Oslo(selv om dette er et fantastisk magasin) eller gi bort maten sin. Men absolutt alle klarer å smile og si hei. Det er ikke så vanskelig. Se dem, ikke overse. De er like mye verdt som alle andre, og de fortjener å legges merke til. 

 

 

Er det en ting jeg skal bli flinkere til i 2016 så er det nettopp dette. Legge merke til alle. Ta meg til, smile si hei. Slå av en liten samtale, spørre om det går bra. Vi er ikke flinke nok til dette i samfunnet vårt. Jeg er ikke flink nok. Jeg vil prøve så godt jeg kan å endre meg, så jeg har meldt meg som frivillig i Kirkens Bymisjon. Det kan du også, om du ønsker å gi litt ekstra av deg selv. Bare gå inn på hjemme sidene deres, og meld deg på. Jeg tror ingen har vondt av å hjelp andre, og har du ikke tid er det mange måter du kan hjelpe på. Men et smil og et hei klarer alle. 

Fanny

  • Skrevet: 29.12.2015
  • Klokken: 16:22
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Avvist

  • Skrevet: 09.12.2015
  • Klokken: 20:05
  • Kategori: Mexico

Venner er ikke alltid like lett. 

Jeg har vært så heldig å ha mange venner gjennom årene. Og noen veldig nære. Men nettverket mitt har alltid vært stort. Jeg er veldig sosial, og liker godt å være med andre mennesker. Jeg trives ikke best i mitt eget selskap. Sitter å tenker for mye, og det blir ofte i det negative. Derfor liker jeg best å være ute å finne på ting. På ungdomskolen husker jeg at jeg nesten hadde for mange venner. Jeg gjorde alltid noe, hver dag. Det var alltid noen som sa ja til å være med meg, og jeg ble alltid kjent med nye mennesker. Når jeg kom på vgs mistet jeg kontakten med mange av vennene mine for jeg fokuserte mye på skolen og det som skjedde der. Heldigvis kom jeg i en helt fantastisk klasse. Vi var sammen ofte, og jeg fikk mange nære venner der. Siden jeg gikk drama linjen kom jeg nok mye mer nærme de i klassen en jeg hadde gjort i en vanlig klasse. Jeg husker siste skoledag ikke var kul, og gruet meg litt til livet "etterpå". Men alle sa at studie tiden ville bli min beste noen sinne, så jeg var ikke så stresset. 

 Året etter vgs jobbet jeg fast i barnehage. Jeg jobbet også annenhver helg på kino. Det var mye jobbing. I tillegg hadde jeg kjæreste jeg var mye med. Fritid til venner ble det ikke mye av. Jeg merket at flere og flere gled unna. Om det var min "skyld" eller deres vet jeg ikke helt. Tror alle bare trengte en pause. Starte på noe nytt. Selv om jeg var lite med venner var det er ganske bra år, jeg elsket å jobbe i barnehage. Savnet nok venner å være med, men jeg hadde nok å gjøre.

 Så skulle jeg begynne å studere. Herfra startet mye problemer. Jeg mistet flere gode venner. Av grunner jeg forsatt ikke vet. Om det er noe som er galt med meg, eller med dem, eller om situasjonen bare var teit. Jeg aner virkelig ikke. Tro meg jeg har prøvd hardt og rette opp, prøve å finne på ting, men til ingen nytte. Heldigvis flyttet jeg inn med min beste venninne, og en annen god venninne bor rett oppi gaten. Jeg begynte å studere og gledet meg til fadderuken. Fadderuken var bare skuffende. Fikk så vidt noen venner og det skjedde lite. Jeg fant heldigvis noen å henge med på skolen. Problemet var at alle disse hadde venner i Oslo fra før. En gjeng.



I løpet av året så har jeg prøvd å få meg venner. Jeg tror jeg har blitt mer redd. Tør ikke snakke med alle, eller prøve hardt nok. Jeg er redd for å bli avvist. Jeg tror det sitter så godt i at noen bare kutta meg ut. Hvis jeg prøver å forslå noe, og ingen er interesserte blir jeg kjempe lei meg. Og de jeg spør mener det ikke vondt, de kan jo ikke vite at de jeg spurte først også sa nei.  Jeg sitter å ser på facebook, og andre sosiale medier, andre jenter som har store jentekvelder. Som har det gøy, og er mange sammen. 

 Jeg er kjempe glad jeg har de vennene jeg har. Men noen ganger kunne det vært okei å ha noen flere å spille på, eller at flere stilte opp. Ble litt tanker den kvelden her som vanlig. ikke misforstå meg, for jeg er virkelig glad i de vennene jeg har, og jeg er lykkelig for at jeg ikke er alene. Men det å bli avvist som stikker mest tror jeg. Det å ikke helt vite hvorfor noen ikke vil være med meg. 

 

Fanny

  • Skrevet: 09.12.2015
  • Klokken: 20:05
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 0

Har du det bra?

  • Skrevet: 07.12.2015
  • Klokken: 00:05
  • Kategori: Mexico

Nå sitter jeg her igjen. Enda en kveld fylt med tanker, følelser, tårer. Jeg trenger å tømme litt tanker. 

Jeg har jobbet hele helgen. Jeg jobber i en klesbutikk med merkevarer. Jeg må alltid komme pent kledd på jobb. I helgene er det helst kjole eller skjørt. Jeg står å selger klær til mennesker, alt for dyre klær, i mine alt for fine klær. Herregud så meningsløst det føles. Det er ikke det at jeg ikke liker meg der. Jeg liker godt å snakke med kunder, hjelpe dem hvis de leter etter noe eller finne ut om de kler den eller den fargen. Jeg er kjempe glad i kollegene mine, de er helt supre. Men likevel. Det er vanskelig å forklare, men det føles helt meningsløst. I tre mnd vasket jeg, ryddet, skrubbet doer, og lekte med helt fantastiske barn. Og hva gjør jeg nå? Selger overprisa varer til mennesker med for mye penger? Herregud. 

 



Jeg har nesten ikke snakket med noen om hva jeg sitter igjen med etter turen. Det er vanskelig. Før jeg dro syntes jeg også synd på barn rundt om i verden, ville hjelpe. Men jeg hadde ikke noe forhold til det. Det ble trukket 270 kr fra kontoen min hver mnd til plan fadderbarnet mitt, men jeg hadde ikke noe forhold til jenta. Hun er bare et barn ute i verden som ikke har det så bra som meg. Som ikke er like heldig som meg. Når du har vært ute i verden og møtt bare et fåtall av dem endrer alt seg. Det høres kanskje klisje ut men det er helt sant. Nå er det ikke "et fattig barn i Afrika". Nå er det Vanessa i Mexico som gråter etter moren sin, Hvordan skal jeg forklare det for andre som ikke har noe forhold til det? Hvordan kan jeg snakke med folk om at jeg er bekymret for hvordan det skal gå med Carlos som har flyttet hjem til foreldrene sine igjen? Har han det bra, eller savner han barnhjemmet og broren sin? Man kan tenke at det er trist, men du vil ikke forstå det for du har ikke sittet å sett han inn i øynene når han kom på besøk for å si hadet til oss. Du har ikke holdt Vanessa fast når hun har gråter så fælt etter moren sin og sparket med ben og armer fordi hun ikke har det bra. Det forstår bare jeg, og de som har hatt en sånn opplevelse. 

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal bearbeide følelsene mine. Det er vanskelig. Jeg har et tomrom inni meg. Noe er ikke som før. Jeg kjenner på følelser jeg ikke har hatt  før. Jeg klarer ikke sette ord på det. Når jeg ser reklamer for f.eks. plan på TVen gråter jeg mye lettere en før. Når jeg leser om barn som fryser i flyktningleirer på VG så treffer det meg så innmari mer en før. Og jeg har bare sett en brøkdel. Jeg har bare møtt noen barn i verden som ikke har det så bra. 

 

Fanny

  • Skrevet: 07.12.2015
  • Klokken: 00:05
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 0

Hvem er jeg...

  • Skrevet: 04.12.2015
  • Klokken: 15:58
  • Kategori: Mexico

På kino er jeg? Hun som alltid skal bemerke ting som ikke er lov, som å sette beina på stolen foran deg. Yrkeskada etter å ha jobbet et år på kino. 

På stranden er jeg? Hun som leser, eller bader eller sover. 

Hos tannlegen er jeg? Alt for sjeldent. Men når jeg er der blir jeg alltid fascinert. Spurte om å få se i speil når jeg trakk en tann f.eks. 

På date er jeg? Aldri. Ikke flink på small talk, herregud det må være så kleint. Eller... må faktisk vokse opp og dra på date. seriøst. 

Akkurat nå er jeg? I soffan under et tykt pledd, skulle gjort en skoleoppgave, men blogger i stedet. 

På snapchat er jeg? Litt vell ivrig. Tror jeg sender minst ti snaps om dagen, viktig holde vennene mine oppdatert på mitt utrolige spennende liv!

I desember måned er jeg? 
Kjempe glad! Elsker alt som har med jul å gjøre. Det skulle ikke vært lov å hatt noe som helst skole i desember, har alt for mye annet å gjøre. Som å bake pepperkaker eller se julefilmer. 




På kjøkkenet er jeg? Ikke veldig flink dessverre, men jeg lærer! 

Bak rattet er jeg? Heldigvis veldig sjeldent, har jo ikke lappen så hadde ikke vært så trygt. 

I klesskapet har jeg? Veldig mye rart, ikke noe flink til å kaste... 

På tivoli er jeg? I himmelen. Elsker tivoli! 

På treningsstudio er jeg? Lykkelig, for når jeg har trent kan jeg spise godteri for da har jeg jo trent plass til det. 

I taxien er jeg? Håpefull om at gutten slipper meg alene av hos meg og så betaler alt når han er hjemme hos seg selv. 

Forkjølet er jeg? Fra oktober til mai... 

 Fant denne på supermarie sin blogg. Synes den var litt artig. 

Fanny

  • Skrevet: 04.12.2015
  • Klokken: 15:58
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 0

Det er vanskelig

  • Skrevet: 03.12.2015
  • Klokken: 14:24
  • Kategori: Mexico

Nå er det over en uke siden jeg kom hjem fra Mexico. Nesten to faktisk. 

Jeg har satt opp juletreet, stjerner i vinduene. Drukket utrolig mye te. Frosset, guri malla. Glemmer alltid hvor kaldt det er her. Jeg har faktisk løpt, og nå er jeg støl. 

Det tar litt tid å bearbeide det jeg har vært med på. Med en gang var det masse følelser jeg ikke helt viste hvor jeg skulle plassere. Jeg savnet varmen, spesielt når jeg falt på isen første dagen jeg var hjemme. Jeg savnet barna, disse fantastiske barna som jeg mest sannsynlig aldri få se igjen. Jeg savnet hele livsstilen. Og det å kunne gjøre en forskjell for noen. Det å virkelig se takknemlighet i øyene til noen. Det å da komme hjem til kalde Norge hvor alle drar hetta så langt over ansiktet at du ikke har sjanse til å smile til en eneste en. 

Denne turen har gitt meg utrolig mye. Jeg har lært mye om mennesker. Mye om meg selv. Det er så rart hvordan du knytter deg til mennesker på så kort tid. Hvor fort man tilpasser seg livet. Det å kaste papir i søpla i stede for i do var rart den første uken, så ble det en vane. 
Når et barn kommet bort til deg, fordi hun eller han har tillit til deg. Barnet føler seg trygg. Barnet viser med hele kroppen at det er så takknemlig og glad for at du er her. Det er virkelig noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg trodde aldri det skulle bli så vanskelig å reise fra dem som det ble. At jeg skulle gråte så mye, at de skulle gråte så mye. Den følelsen av å snu seg en siste gang mot barnhjemmet, å måtte si til barna at "nei vi kan ikke ta dere med i bagasjen" . Disse barna har virkelig satt spor i meg. 

 


Jeg hadde ikke rukket å tenke så mye på hvordan jeg hadde det. Jeg hadde mer tenkt på at jeg savnet barna. Tenkt mer på alt det morsomme vi har opplevd, alt jeg må fortelle. Alle de fine opplevelsene. Når vi hadde fremføring om oppgaven fikk jeg en liten oppvekker. Vi fremførte det vi hadde skrevet om, mye faglig som ikke betyr så mye for meg når jeg tenker etter. Vi følte vi måtte ta med litt av opplevelsene våre også, da det var mye spesielt vi opplevde. Vi valgte ut tre små inntrykk, og fortalte dem i klassen. Det ble plutselig så nært å stå å snakke om det. Etter fremføringen var det spørsmål. Mange lurte på mye spennende, det var gøy å fortelle. Så kom det siste spørsmålet. "Jeg ser at dere har blitt preget av oppholdet, hvordan går det egentlig med dere?". Alle var stille. Ingen hadde spurt oss om akkurat det. Det gikk mer i "hvordan var det?". Til slutt tok jeg ordet, "det er vanskelig.....". Jeg ble helt satt ut, og tårene bare rant, klarte ikke stoppe de. For det er vanskelig, å komme hjem fra noe sånt. Noe som endrer deg, og opplevelser som du sitter igjen med, men ikke klarer å forklare andre for de var ikke der. Det er så mye følelser. Så mange gode minner, men også mindre gode minner. Man får så lyst å hjelpe disse barna, men kan ikke hjelpe mer. Jeg kan ikke ta en av jentene i fanget og trøste. stryke over håret til jenta sovner på fanget mitt i ren utmattelse fra all gråtingen. Jeg kan ikke si til gutten at tegningen hans er utrolig fin, selv om han mener den er stygg. Hvem er det jentene snakker om kjærester og Justin Bieber med nå? Hvem sparker fotball med dem? 

 

 

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Hvis du noen gang lurer på om du skal dra på en sånn reise, dra. Du vil få så mye ut av det. Uansett hvor mye fælt du får høre, kan du gjøre noe. Du kan være der, hjelpe. Det betyr alt, både for den du hjelper og deg selv. 

Fanny

  • Skrevet: 03.12.2015
  • Klokken: 14:24
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 2
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits