Et lite smil

  • Skrevet: 29.12.2015
  • Klokken: 16:22
  • Kategori: Tanker

God jul. Hper alle har hatt en fantastisk jul, og forsatt koser seg n i romjulen. Jeg har vrt s heldig vre hjemme hos mamma og pappa en hel uke. Det har vrt s deilig slappe av, f servert frokost og deilige middager, og ikke minst kost med med de jeg er mest glad i. Jeg hper du har brukt julen ogs til tenke p de som ikke sitter rundt et bord med masse familie, nok mat til ti familier, eller hundrevis av gaver under treet.

Rett fr jul s kom ssteren min, mormor og morfar inn til Oslo. Vi var s Mary Poppins p teater, og spiste deilig middag etter det. Ssteren min er ikke vant til vre i Oslo, vi kommer fra et lite tettsted. Det g i Oslo kan vre litt skremmende og uvant. Ssteren min visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til alle tiggerne. Dette tror jeg er noe mange ikke vet. Jeg tror mange ogs tenker at de er irriterende, sitter her og bare tigger. Bruker opp plassen p veien. Jeg tror ogs mange ikke enser dem, overser dem totalt. Som at de ikke fins, de passer ikke inn i deres verden. Det er ikke plass for snne som "dem".



Et lite smil, svarte jeg ssteren min. Et lite smil er det du kan gi til dem. Et lite smil varmer en hver person. Spesielt en som blir oversett av s mange mennesker.

Jeg tror mange etter ha sett programmet "Petter Uteligger" har forsttt mer. At de fleste som sitter p gaten er mennesker ogs. Jeg er s glad for at snne mennesker som Petter finnes, som kan informere oss s mye. Jeg hper virkelig at alle ser denne serien og pner yene. Jeg sier ikke at man m gi penger til alle som sitter p gaten, at man m kjpe =Oslo(selv om dette er et fantastisk magasin) eller gi bort maten sin. Men absolutt alle klarer smile og si hei. Det er ikke s vanskelig. Se dem, ikke overse. De er like mye verdt som alle andre, og de fortjener legges merke til.

Er det en ting jeg skal bli flinkere til i 2016 s er det nettopp dette. Legge merke til alle. Ta meg til, smile si hei. Sl av en liten samtale, sprre om det gr bra. Vi er ikke flinke nok til dette i samfunnet vrt. Jeg er ikke flink nok. Jeg vil prve s godt jeg kan endre meg, s jeg har meldt meg som frivillig i Kirkens Bymisjon. Det kan du ogs, om du nsker gi litt ekstra av deg selv. Bare g inn p hjemme sidene deres, og meld deg p. Jeg tror ingen har vondt av hjelp andre, og har du ikke tid er det mange mter du kan hjelpe p. Men et smil og et hei klarer alle.

Fanny

  • Skrevet: 29.12.2015
  • Klokken: 16:22
  • Kategori: Tanker
  • Kommentarer: 0

Avvist

  • Skrevet: 09.12.2015
  • Klokken: 20:05
  • Kategori: Mexico

Venner er ikke alltid like lett.

Jeg har vrt s heldig ha mange venner gjennom rene. Og noen veldig nre. Men nettverket mitt har alltid vrt stort. Jeg er veldig sosial, og liker godt vre med andre mennesker. Jeg trives ikke best i mitt eget selskap. Sitter tenker for mye, og det blir ofte i det negative. Derfor liker jeg best vre ute finne p ting. P ungdomskolen husker jeg at jeg nesten hadde for mange venner. Jeg gjorde alltid noe, hver dag. Det var alltid noen som sa ja til vre med meg, og jeg ble alltid kjent med nye mennesker. Nr jeg kom p vgs mistet jeg kontakten med mange av vennene mine for jeg fokuserte mye p skolen og det som skjedde der. Heldigvis kom jeg i en helt fantastisk klasse. Vi var sammen ofte, og jeg fikk mange nre venner der. Siden jeg gikk drama linjen kom jeg nok mye mer nrme de i klassen en jeg hadde gjort i en vanlig klasse. Jeg husker siste skoledag ikke var kul, og gruet meg litt til livet "etterp". Men alle sa at studie tiden ville bli min beste noen sinne, s jeg var ikke s stresset.

ret etter vgs jobbet jeg fast i barnehage. Jeg jobbet ogs annenhver helg p kino. Det var mye jobbing. I tillegg hadde jeg kjreste jeg var mye med. Fritid til venner ble det ikke mye av. Jeg merket at flere og flere gled unna. Om det var min "skyld" eller deres vet jeg ikke helt. Tror alle bare trengte en pause. Starte p noe nytt. Selv om jeg var lite med venner var det er ganske bra r, jeg elsket jobbe i barnehage. Savnet nok venner vre med, men jeg hadde nok gjre.

S skulle jeg begynne studere. Herfra startet mye problemer. Jeg mistet flere gode venner. Av grunner jeg forsatt ikke vet. Om det er noe som er galt med meg, eller med dem, eller om situasjonen bare var teit. Jeg aner virkelig ikke. Tro meg jeg har prvd hardt og rette opp, prve finne p ting, men til ingen nytte. Heldigvis flyttet jeg inn med min beste venninne, og en annen god venninne bor rett oppi gaten. Jeg begynte studere og gledet meg til fadderuken. Fadderuken var bare skuffende. Fikk s vidt noen venner og det skjedde lite. Jeg fant heldigvis noen henge med p skolen. Problemet var at alle disse hadde venner i Oslo fra fr. En gjeng.



I lpet av ret s har jeg prvd f meg venner. Jeg tror jeg har blitt mer redd. Tr ikke snakke med alle, eller prve hardt nok. Jeg er redd for bli avvist. Jeg tror det sitter s godt i at noen bare kutta meg ut. Hvis jeg prver forsl noe, og ingen er interesserte blir jeg kjempe lei meg. Og de jeg spr mener det ikke vondt, de kan jo ikke vite at de jeg spurte frst ogs sa nei. Jeg sitter ser p facebook, og andre sosiale medier, andre jenter som har store jentekvelder. Som har det gy, og er mange sammen.

Jeg er kjempe glad jeg har de vennene jeg har. Men noen ganger kunne det vrt okei ha noen flere spille p, eller at flere stilte opp.Ble litt tanker den kvelden her som vanlig. ikke misforst meg, for jeg er virkelig glad i de vennene jeg har, og jeg er lykkelig for at jeg ikke er alene. Men det bli avvist som stikker mest tror jeg. Det ikke helt vite hvorfor noen ikke vil vre med meg.

Fanny

  • Skrevet: 09.12.2015
  • Klokken: 20:05
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 0

Har du det bra?

  • Skrevet: 07.12.2015
  • Klokken: 00:05
  • Kategori: Mexico

N sitter jeg her igjen. Enda en kveld fylt med tanker, flelser, trer. Jeg trenger tmme litt tanker.

Jeg har jobbet hele helgen. Jeg jobber i en klesbutikk med merkevarer. Jeg m alltid komme pent kledd p jobb. I helgene er det helst kjole eller skjrt. Jeg str selger klr til mennesker, alt for dyre klr, i mine alt for fine klr. Herregud s meningslst det fles. Det er ikke det at jeg ikke liker meg der. Jeg liker godt snakke med kunder, hjelpe dem hvis de leter etter noe eller finne ut om de kler den eller den fargen. Jeg er kjempe glad i kollegene mine, de er helt supre. Men likevel. Det er vanskelig forklare, men det fles helt meningslst. I tre mnd vasket jeg, ryddet, skrubbet doer, og lekte med helt fantastiske barn. Og hva gjr jeg n? Selger overprisa varer til mennesker med for mye penger? Herregud.



Jeg har nesten ikke snakket med noen om hva jeg sitter igjen med etter turen. Det er vanskelig. Fr jeg dro syntes jeg ogs synd p barn rundt om i verden, ville hjelpe. Men jeg hadde ikke noe forhold til det. Det ble trukket 270 kr fra kontoen min hver mnd til plan fadderbarnet mitt, men jeg hadde ikke noe forhold til jenta. Hun er bare et barn ute i verden som ikke har det s bra som meg. Som ikke er like heldig som meg. Nr du har vrt ute i verden og mtt bare et ftall av dem endrer alt seg. Det hres kanskje klisje ut men det er helt sant. N er det ikke "et fattig barn i Afrika". N er det Vanessa i Mexico som grter etter moren sin, Hvordan skal jeg forklare det for andre som ikke har noe forhold til det? Hvordan kan jeg snakke med folk om at jeg er bekymret for hvordan det skal g med Carlos som har flyttet hjem til foreldrene sine igjen? Har han det bra, eller savner han barnhjemmet og broren sin? Man kan tenke at det er trist, men du vil ikke forst det for du har ikke sittet sett han inn i ynene nr han kom p besk for si hadet til oss. Du har ikke holdt Vanessa fast nr hun har grter s flt etter moren sin og sparket med ben og armer fordi hun ikke har det bra. Det forstr bare jeg, og de som har hatt en snn opplevelse.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal bearbeide flelsene mine. Det er vanskelig. Jeg har et tomrom inni meg. Noe er ikke som fr. Jeg kjenner p flelser jeg ikke har hatt fr. Jeg klarer ikke sette ord p det. Nr jeg ser reklamer for f.eks. plan p TVen grter jeg mye lettere en fr. Nr jeg leser om barn som fryser i flyktningleirer p VG s treffer det meg s innmari mer en fr. Og jeg har bare sett en brkdel. Jeg har bare mtt noen barn i verden som ikke har det s bra.

Fanny

  • Skrevet: 07.12.2015
  • Klokken: 00:05
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 0

Hvem er jeg...

  • Skrevet: 04.12.2015
  • Klokken: 15:58
  • Kategori: Mexico

P kino er jeg?Hun som alltid skal bemerke ting som ikke er lov, som sette beina p stolen foran deg. Yrkeskada etter ha jobbet et r p kino.

P stranden er jeg?Hun som leser, eller bader eller sover.

Hos tannlegen er jeg?Alt for sjeldent. Men nr jeg er der blir jeg alltid fascinert. Spurte om f se i speil nr jeg trakk en tann f.eks.

P date er jeg?Aldri. Ikke flink p small talk, herregud det m vre s kleint. Eller... m faktisk vokse opp og dra p date. serist.

Akkurat n er jeg?I soffan under et tykt pledd, skulle gjort en skoleoppgave, men blogger i stedet.

P snapchat er jeg?Litt vell ivrig. Tror jeg sender minst ti snaps om dagen, viktig holde vennene mine oppdatert p mitt utrolige spennende liv!

I desember mned er jeg?
Kjempe glad! Elsker alt som har med jul gjre. Det skulle ikke vrt lov hatt noe som helst skole i desember, har alt for mye annet gjre. Som bake pepperkaker eller se julefilmer.




P kjkkenet er jeg?Ikke veldig flink dessverre, men jeg lrer!

Bak rattet er jeg?Heldigvis veldig sjeldent, har jo ikke lappen s hadde ikke vrt s trygt.

I klesskapet har jeg?Veldig mye rart, ikke noe flink til kaste...

P tivoli er jeg?I himmelen. Elsker tivoli!

P treningsstudio er jeg?Lykkelig, for nr jeg har trent kan jeg spise godteri for da har jeg jo trent plass til det.

I taxien er jeg?Hpefull om at gutten slipper meg alene av hos meg og s betaler alt nr han er hjemme hos seg selv.

Forkjlet er jeg?Fra oktober til mai...

Fant denne p supermarie sin blogg. Synes den var litt artig.

Fanny

  • Skrevet: 04.12.2015
  • Klokken: 15:58
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 0

Det er vanskelig

  • Skrevet: 03.12.2015
  • Klokken: 14:24
  • Kategori: Mexico

N er det over en uke siden jeg kom hjem fra Mexico. Nesten to faktisk.

Jeg har satt opp juletreet, stjerner i vinduene. Drukket utrolig mye te. Frosset, guri malla. Glemmer alltid hvor kaldt det er her. Jeg har faktisk lpt, og n er jeg stl.

Det tar litt tid bearbeide det jeg har vrt med p. Med en gang var det masse flelser jeg ikke helt viste hvor jeg skulle plassere. Jeg savnet varmen, spesielt nr jeg falt p isen frste dagen jeg var hjemme. Jeg savnet barna, disse fantastiske barna som jeg mest sannsynlig aldri f se igjen. Jeg savnet hele livsstilen. Og det kunne gjre en forskjell for noen. Det virkelig se takknemlighet i yene til noen. Det da komme hjem til kalde Norge hvor alle drar hetta s langt over ansiktet at du ikke har sjanse til smile til en eneste en.

Denne turen har gitt meg utrolig mye. Jeg har lrt mye om mennesker. Mye om meg selv. Det er s rart hvordan du knytter deg til mennesker p s kort tid. Hvor fort man tilpasser seg livet. Det kaste papir i spla i stede for i do var rart den frste uken, s ble det en vane.
Nr et barn kommet bort til deg, fordi hun eller han har tillit til deg. Barnet fler seg trygg. Barnet viser med hele kroppen at det er s takknemlig og glad for at du er her. Det er virkelig noe jeg aldri kommer til glemme. Jeg trodde aldri det skulle bli s vanskelig reise fra dem som det ble. At jeg skulle grte s mye, at de skulle grte s mye. Den flelsen av snu seg en siste gang mot barnhjemmet, mtte si til barna at "nei vi kan ikke ta dere med i bagasjen". Disse barna har virkelig satt spor i meg.




Jeg hadde ikke rukket tenke s mye p hvordan jeg hadde det. Jeg hadde mer tenkt p at jeg savnet barna. Tenkt mer p alt det morsomme vi har opplevd, alt jeg m fortelle. Alle de fine opplevelsene. Nr vi hadde fremfring om oppgaven fikk jeg en liten oppvekker. Vi fremfrte det vi hadde skrevet om, mye faglig som ikke betyr s mye for meg nr jeg tenker etter. Vi flte vi mtte ta med litt av opplevelsene vre ogs, da det var mye spesielt vi opplevde. Vi valgte ut tre sm inntrykk, og fortalte dem i klassen. Det ble plutselig s nrt st snakke om det. Etter fremfringen var det sprsml. Mange lurte p mye spennende, det var gy fortelle. S kom det siste sprsmlet. "Jeg ser at dere har blitt preget av oppholdet, hvordan gr det egentlig med dere?". Alle var stille. Ingen hadde spurt oss om akkurat det. Det gikk mer i "hvordan var det?". Til slutt tok jeg ordet, "det er vanskelig.....". Jeg ble helt satt ut, og trene bare rant, klarte ikke stoppe de. For det er vanskelig, komme hjem fra noe snt. Noe som endrer deg, og opplevelser som du sitter igjen med, men ikke klarer forklare andre for de var ikke der. Det er s mye flelser. S mange gode minner, men ogs mindre gode minner. Man fr s lyst hjelpe disse barna, men kan ikke hjelpe mer. Jeg kan ikke ta en av jentene i fanget og trste. stryke over hret til jenta sovner p fanget mitt i ren utmattelse fra all grtingen. Jeg kan ikke si til gutten at tegningen hans er utrolig fin, selv om han mener den er stygg. Hvem er det jentene snakker om kjrester og Justin Bieber med n? Hvem sparker fotball med dem?

Jeg angrer ikke et sekund p at jeg dro. Hvis du noen gang lurer p om du skal dra p en snn reise, dra. Du vil f s mye ut av det. Uansett hvor mye flt du fr hre, kan du gjre noe. Du kan vre der, hjelpe. Det betyr alt, bde for den du hjelper og deg selv.

Fanny

  • Skrevet: 03.12.2015
  • Klokken: 14:24
  • Kategori: Mexico
  • Kommentarer: 2
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits