Det siste døgnet har vært et av mine verste noen sinne. 

Torsdag kveld fikk vi vite at det skulle komme en storm dagen etter. Veilederen vår her nede rådet oss til å ikke gå ut på grunn av vinden kunne blåse kokos nøtter av trærne. Vi sendte melding til barnehjemmet om at vi ikke kom på jobb, og gikk å la oss. Tidlig fredag morgen våkner jeg til 4 ubesvarte anrop, og to ubesvarte facetime anrop fra pappa. Jeg sjekker NBC news, og fikk sjokk. Nå var det ikke lenger snakk om en tropisk storm, men en av tidens verste orkaner som var på vei rett hit. Den hadde styrke 5, som er omtrent det sterkeste en orkan kan ha. Jeg fikk vekket de andre og ringt pappa. Han fortalte meg at vi måtte se for oss det verste, orkanen ble sammenlignet med det som skjedde på Filippinene for to år siden. Da var det over 7000 som døde. Jeg holdt kontakten med pappa, mens vi prøvde å få tak i skolen. De svarte ikke, noe vi alle synes var veldig dårlig da de egentlig har ansvaret for oss her nede. 

Tiden begynte å gå. Vi fikk kontakt med norske ambassaden i Mexico City. Hun jeg snakket med der var utrolig hyggelig, og hjalp oss masse. Vi snakket også med veileder her nede, og de som eier leiligheten. Det som var vanskelig var at de lokale her nede tok veldig lett på det som skulle komme. De sa de hadde vært igjennom en storm før, og at vi ikke trengte å uroe oss. På dette tidspunktet hadde allerede flere blitt evakuert til lokaler som skulle være trygge under stormen. Når vi snakker med de fra ambassaden sa de at vi burde komme oss vekk, få tak i politi. De tok det mye mer seriøst og alvorlig en de som bor her. Dette forvirret oss veldig, da vi rett og slett ikke ante hva vi skulle gjøre. På dette tidspunktet gikk vi litt ut og inn av panikk. Vi snakket mye med de hjemme, og de var utrolig bekymret for oss. Noe som er forståelig når det sto på nett at denne orkanen kunne ødelegge hele stedet vi bor på, og ta oss med. 



(Forsiden av VG, i natt)

Etter hvert får vi beskjed fra de under oss at vi skal dra opp til et hotell de eier, noen gater opp herfra. Da har de teipet igjen alle vinduer her vi bor. De hadde tatt alt av ute møbler og bandt det sammen, og tatt inn alt som kunne fly av gårde. Vi hadde også fått pakket en sekk hver med det viktigste. Vi tok med litt klær, det vi hadde av tørrvarer, og lagde oss også litt mat vi kunne ha med, vi tok med pass og andre verdisaker. Så var det å komme seg opp til hotellet. Vi fikk sjekket inn og fikk et stort hotell rom i øverste etasje. Det var tre dobbelsenger, så plass til alle. Så begynte ventingen. På dette tidspunktet visste vi ikke helt hva vi skulle føle. 

 


(Utenfor hotellet, hvor vanner hadde begynt å samle seg)

 

Vi gikk ned i lobbyen for å få Internett. Meldinger begynte å tikke inn, folk begynte å få med seg hva som skulle skje. Flere av oss jentene fikk meldinger fra venner og familie som skrev hvor glade de var i oss og at vi måtte være forsiktige, Da begynte det å gå opp for oss, at dette kunne gå skikkelig ille. Jeg ringte de hjemme, og det ble en lang og lite koselig samtale. Vi gråt, og jeg begynte virkelig å få panikk. Det var bare er par timer til orkanen skulle treffe oss, og vi visste ingen ting om hvor hardt den kom til å treffe. Når min søster på 10 år gråt til meg i telefonen og sa hvor mye hun elsket meg, da knakk jeg helt sammen. Dette kunne virkelig ikke skje på ekte, ikke med oss! Vi snakket litt mer familie og venner, snakket med ambassaden. Og så gikk vi opp på rommet og skulle vente. VG kontaktet meg og ville lage en sak om oss, noe vi takket ja til. Vi skulle filme hva vi gjorde og hvordan vi reagerte på stormen. De var så hyggelige, og spurte hele tiden hvordan det gikk med oss og at vi ikke måtte filme noe som var farlig. 

 


(Alle jentene samlet utenfor hotell rommet) 

 

Vi ventet og ventet. Det ble mørkt ute, og det regnet kraftig. Orkanen hadde truffet land lenger sør, og vi ventet på at den skulle komme oppover mot oss. Vi var veldig slitne hele gjengen. Og det var nok de hjemme også som satt oppe midt på natten for å følge med. Klokken gikk og det skjedde ingen ting. Til slutt går vi ned i lobbyen og de har akkurat lest at orkanen ikke kommer til å treffe oss. Det var en helt utrolig melding å få. Vi hadde virkelig forberedt oss på det verste, vi så for oss at hele byen skulle ligge i grus, og at vi måtte drive med hjelpearbeid de neste dagene. Vi fikk kontakten alle hjemme, ambassaden og VG. Det var en helt utrolig følelse! 

Vi gikk å la oss, endelig. Vi slapp unna tidenes sterkeste orkan. Uten en skramme. Når vi sto opp i dag var alt som normalt. Folk satt møbler ut igjen, ting begynte å åpne. Det siste døgnet har vært vilt. Vi har opplevd følelsen av at vi kanskje ikke kommer til å overleve. Vi har vært så redde. Men så takknemlige. Så mange har brydd seg om oss, så mange har sendt meldinger og ringt. Vi hadde flaks. Virkelig flaks. 

 

Fanny




På tirsdag gjorde jeg noe jeg aldri en gang hadde drømt om. Jeg hoppet i fallskjerm. 



Tanken har aldri slått meg en gang, at det er noe jeg kommer til å gjøre. Det er så usannsynlig å skulle hoppe ut fra et fly, alt for mange meter over bakken. Bare hoppe ut! Men for en frihetsfølelse. Du lener deg ut, ser ned, du er så høyt oppe at du nesten ikke ser bakken. Bare masse farger, firkanter, hav og fjell. Så slipper du taket, og faller. Du er i fritt fall, snurrer rundt. Ser litt himmel, ser litt bakke. Den følelsen, den kan ingen erstatte. Jeg har aldri følt meg så fri og lykkelig som akkurat i de sekundene. Jeg følte jeg kunne gjøre alt, nå var alt mulig. Jeg følte jeg eide hele verden. Den følelsen unner jeg alle. 

 

 

Jeg var bare i fritt fall i 40 sekunder. Det gikk alt for fort. Jeg husker jeg fikk litt små panikk for jeg ville det skulle vare lenger, ville ikke at det skulle ta slutt. Dette suget i magen, og følelsen av frihet og lykke. Men det var rimelig greit og sveve også. Han fikk ut fallskjermen, og der hang vi. Jeg følte virkelig det, jeg bare hang og så ned. Det var så merkelig. Veldig unaturlig følelse. Men veldig deilig. Jeg fikk god tid til å bare la det synke inn at jeg forsatt var i luften. Jeg var forsatt mange meter opp fra bakken å så ned. Ned på havet, bygninger, fjell, stranden. Og delfiner. Jeg var så heldig at han jeg hoppet med fikk øye på dem, og viste meg. Det var virkelig helt magisk. Jeg svevde over blått hav med turkise delfiner som hoppet i vannet. Det høres ut som en film. Noe som egentlig ikke skjer, noe magisk.

 

 

Så var jeg nede. Det hele var over, bare på noen minutter. Selv flyturen opp varte mye lenger enn hoppet. Jeg var bare i luften en bitte liten stund. Jeg kunne ønske jeg kunne vært der så mye lenger. 

 

 

Hvis du trenger å føle deg fri, trenger et kick i hverdagen, trenger å føle litt lykke, hopp i fallskjerm. 

 

Fanny




Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Skjedd en del siden sist, men nettet her nede har virkelig ikke fungert. Veldig irriterende. Man merker fort hvor avhengig man er av nett når man plutselig ikke har det. 

Forrige helg var vi en en by som heter Guadalajara. Det er den nest største byen i Mexico, og det lå litt inn i landet. Vi dro dit en langweekend og koste oss masse. Shoppingen der var helt fantastisk. De hadde alle butikker, så fikk brukt nok penger. Eller møtte vi veilederen sin datter som viste oss utelivet, som også var helt fantastisk. Utrolig heldige som fikk møtt henne, for hadde aldri fått den muligheten uten. Vi fikk også sett litt av byen, selv om vi så mest innsiden av kjøpesentere. På veien hjem stoppet vi i en liten by som heter Tequila! De dyrker utrolig mye tequila, planter overalt. Det var en veldig søt by, og vi fikk kjøpt med et par flasker. Fikk til og med lov å komme hjem til en familie og smake på det de hadde brygget selv. Tequila er veldig stort her nede, og noe alle mexicanere er utrolig stolte av. Vi har fått smakt masse forskjellig, men tror ikke jeg skal drikke alt for mye av det. 











Denne uken har vi jobbet mye med oppgaven, noe som vi må fremover også. Vi skal være ferdige om ca to uker, og har veldig mye igjen. Håper virkelig vi får det til. Vi skal mest sannsynlig til Cuba etter at vi har levert, men er vi forsinket med oppgaven må vi ta den med oss. Det er ikke så veldig kult. Vi arrangerte norsk tacokveld for veilederen vår denne fredagen, det ble kjempe vellykket. Neste uke kommer vår norske veileder ned. Det blir gøy å få vist henne hva vi gjøre her nede, ikke bare snakke om det.

Vi fikk også en veldig kjedelig beskjed her om dagen. At vi ikke måtte legge ut bilder av barna på nett. Når vi var på kurs før vi skulle ned hit fikk vi beskjed om at hvis vi fikk tillatelse fra barnehjemmet så gikk det bra. Tydeligvis var dette helt feil, og vi har til og med fått beskjed om at det er imot loven. Veldig ekkelt å vite, når vi det var høyskolen som først sa vi kunne. Håper virkelig ikke dette skaper noe problem for oss når vi kommer hjem. 

Fanny




Nå er jeg halvveis i Mexico oppholdet mitt. Herregud, tiden flyr. Man tenker at tre mnd er så lenge, men det er det ikke. Ukene fyker av gårde. Jeg har fått opplevd så masse gøy her nede. Kjørt vannscooter, kjørt ATV, svømt med fisk, badet i et fossefall og bare nytt varme dager i solen ved bassenget. Jeg har kost meg så mye på barnhjemmet også. Det er så deilig å komme nærmere og nærmere barna. Noen av de barna som ikke en gang ville komme bort til oss i starten, sitter nå på fanget og gir oss kyss på kinnet. De ansatte begynner vi også å få bedre kontakt med. Det er ikke bare bare å kommunisere med noen som ikke kan noe engelsk, og spansken min er ikke så veldig god.
Den følelsen av å sto opp med utsikt over turkis hav, og blå himmel er ganske magisk. Det å ha råd til å gå ut å spise minst en gang i uken, er deilig. Vi lever litt av en livsstil her nede. Fremover har vi så mange fine planer. Vi skal hoppe i fallskjerm , vi skal til Guadalajara til helgen og shoppe masse! Vi skal til Cuba i en uke, vi skal på båttur til hidden beach. Vi er så utrolig heldige! 



Likevel er det ikke så rosenrødt jeg kanskje hadde drømt om. Når jeg reiste tenkte jeg bare på alt det fantastiske. Jeg glemte helt at man har hverdag her nede også. Vi gjør ikke fantastiske ting hver dag. De fleste dagene består av å stå opp, dra på jobb, skrive oppgave, trene og sove. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor vanskelig det er å være så mange jenter på en så liten plass. Jeg hadde glemt at det å skrive en oppgave felles er utrolig vanskelig. Jeg hadde helt glemt hvor avhengig jeg er av å bare kunne løpe meg en tur, alene. Jenter er vanskelige. Vi alle er så forskjellige. Så forskjellige meninger, tanker og forventninger. Det å skulle bli enige om noe er en kamp hver gang. jeg vil ikke klage, for jeg har det bra her nede, men jeg begynner å bli sliten. Jeg begynner å savne hjemme mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Det er så dumt, for jeg vil virkelig nyte den tiden jeg har her nede. Tiden flyr så fort, jeg vil ikke se tilbake på turen og tenke at jeg brukte alt for mye tid på å tenke, i stedet for å nyte tiden her. 

 

 

Jeg lærer meg at jeg må la noen ting gå. Ikke bry meg så mye, slappe mer av. Man må bare bli enige om å være uenige. Jeg har fått denne muligheten, så jeg må bare ta meg sammen og ta den. Virkelig ta den. Jeg vokser på dette. Jeg lærer å samarbeide med mennesker man ikke deler samme meninger og tanker med.Jeg lærer at ikke alt må være en kamp. At man ikke kan ta det personlig om noen mener noe du mener er helt på trynet. Og den personen som mener noe annet en meg er ikke på trynet, det er jeg som er på trynet som ikke har klart å godta det. Jeg må slippe meg mer løs. 

 

 

Fanny




På torsdag fikk jeg være med på noe helt fantastisk. Det var noe helt annet enn å kjøre vannscooter, eller atv! Det var noe som varmet hele kroppen min. Vi arrangerte en fest for barna på barnehjemmet. En norsk inspirert fest. Vi hadde med oss gele, masse deilig frukt, drikke og ikke minst norsk freia sjokolade. Vi hadde printet ut norske flagg de kunne fargelegge, og lagd spilleliste med masse kule sanger. Vi begynte med å tegne, hadde aldri trodd de skulle være så interessert. De syntes det var så gøy å få fargelegge det norske flagget. Flere skjønte også endelig at vi ikke er fra Amerika, men Norge. Vi samlet inn alle tegningene med navn på, så vi kan lage en liten overraskelse av det mot slutten av oppholdet. Etter dette delte vi ut dessert som ble veldig godt tatt i mot av sukkerglade barn. Etter dette fikk de smake på den norske sjokoladen. Det kom ikke som noen overraskelse at alle barna elsket den. Resten av kvelden hadde vi på musikk og sang og danset. Det var så deilig å se alle barna så glade og lykkelige. De danset, danset og danset, hele kvelden. Det var så deilig å føle at vi hjelper disse barna, å føle at kanskje vi gjør en liten forskjell i barnas liv. 

Jeg både filmet og tok bilder hele kvelden. Legger ut noen bilder nå.





Fanny




Hei! 

Som jeg har skrevet før så går dagene veldig i ett her nede, og på tirsdag er vi halvveis. Tiden har gått veldig fort. Kjenner jeg savner hjemme litt, venner og familie. Så blir godt å komme hjem også, og da er det ikke lenge til jul. Jeg elsker jo jul, så det er bra. Men jeg har forsatt mye spennende jeg skal gjøre her nede før jeg drar. På onsdagen som var nå var vi i San Sebastian, som er en by langt oppi fjellene. Det var en liten fin by, men søte små gater. Vi leide oss atv`er som vi skulle kjøre opp på fjellet med. Det var en helt syk opplevelse. Vi satt to og to på atv`en, og kjørte på små grusveier nesten rett oppover. Vi brukte nesten en hel time opp. Når vi kom til toppen var utsikten helt syk. Følte meg nesten litt hjemme, langt inni skogen og fjell så langt du kan se. Det gikk veldig fort når vi kjørte ned igjen, noe som var veldig gøy. Fikk skikkelig adrenalin kikk. Veldig glad for jeg at fikk prøve ut det. 

Har også fått kjørt vannscooter, som var dødsgøy. Og hvis jeg tør skal jeg kanskje hoppe i fallskjerm (unnskyld mamma og pappa). Det er så masse morsomt jeg får oppleve her, er så heldig! 















Fanny






Fanny Steine




Hei! Velkommen til bloggen min. Jeg er en jente på 23 år som studerer til å bli sosialrådgiver i København. Tanker, følelser og meninger må få utløp et sted, og det er det denne bloggen ofte brukes til. I tillegg vil det komme litt om hvordan livet mitt er her i Køvenhavn


Legg meg til som venn




Arkiv


· August 2017 · Juli 2017 · Juni 2017 · Mai 2017 · April 2017 · Mars 2017 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · April 2011 · Mars 2011 · Februar 2011 · Januar 2011 · Desember 2010 · November 2010 · Oktober 2010 · September 2010



Kategorier


· bilder · Blogg · Dans · Ferie · Forestillinger · Hverdag · Hår og Sminke · Instagram · Jul · Kjærlighet · Klær · Konkurannse · København · Leke kamerater · Merkelig · Mexico · Musikk · random · Skole · sommer · tanker · triste saker



Søk i bloggen




Instagram FANNY_STEINE






Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits