Jeg er en person som liker å planlegge. Faktisk så elsker jeg det innimellom, planlegge hyggelige ting. Planlegge en ferie, en bursdag, en fest eller bare planlegge en frokost til noe. Det er den følelsen å sette i stand noe som er hyggelig, både for de jeg gjør det til eller med, og for meg selv. Når jeg klarer å planlegge noe som blir helt fantastisk så blir jeg innmari glad og lykkelig. 
Men.. når ting jeg planlegger går i vasken, da er jeg ikke så blid. Jeg blir så skuffa. Så utrolig skuffa. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må ta sånn på vei? Man kan jo bare planlegge noe annet, ta det en annen gang. Men sånn er jeg virkelig ikke skrudd sammen, hvis noe skjer utenfor det jeg har planlagt raser verden min sammen.  Det er utrolig slitsomt. At en hel dag, eller flere kan bli ødelagt fordi det ikke gikk helt som planlagt. Eller hvis vi finner ut at vi gjør noe annet en det vi hadde tenkt. Jeg kjenner det vrir seg i magen min og jeg får lyst på bare skrike: Kan vi ikke bare holde oss til planen? Jeg skjønner jo at man ikke kan oppføre seg sånn blandt folk, men følelsene ligger der. Og de ødelegger mer en man skulle trodd. 

 
Føler meg så ofte sånn her.  

I dag hadde jeg en spesiell på overnatting. Jeg hadde planlagt og lage en god frokost. Deilig brød fra bakeren, stekt egg, på begge siden til og med, ferskpresset appelsin. Kanskje noe deilig kaffe. Sitte og kose oss og prate om koselige ting. Men så må han dra tidlig og vi rekker ikke. Eller..vi kunne rukket noe, men jeg blir så satt ut av at han skulle dra før jeg trodde at alt går i vasken. Jeg sitter bare å gråter å skjeller han ut for at han aldri klarer å holde seg til planen. Vi sitter ved frokost bordet en hel time uten å spise. Vi bare diskuterer og jeg gråter. Hvorfor? Hvorfor må jeg reagere så sterkt? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan si "¨åh, så kjipt, vi får bare lage frokost litt fort, også tar vi det igjen en annen gang!". 

Jeg får vell bare forsette å jobbe med det. Og godta at noen ganger sprekker jeg og da renner begeret over. Må godta at jeg er en person som har alt for mange følelser og ikke klarer helt å kontrollere dem. 


Når jeg helst bare vil føle meg som det her. 

Fanny




Hva er det med sånne dager som skulle vært noe. Jubileumer som aldri blir noe av. Som er feiret for siste gang. Du sitter der å tenker på i fjor. Hva skjedde på denne dagen i fjor. Hvordan kan jeg ha vært så glad på akkurat denne dagen i fjor, mens i dag sitter jeg bare å gråter? Hvordan kan noe så fint, bli noe så fælt. Jeg skjønner ikke hvor lenge det skal gjøre vondt? 
Lurer jeg meg selv? Lurer jeg bare alle andre? Hva føler jeg egentlig? Er jeg ferdig? Kan jeg si de setningene jeg sa etter den filmen, om at "Nå, NÅ er jeg ferdig, nå skal jeg leve", jeg skal bare ringe han først å spørre om han vil overnatte.
Hvordan blir man så avhengig av en person at man rett og slett ikke klarer å slippe taket. Hvordan kan man ville noe så mye, men samtidig absolutt ikke ville noe. Jeg skjønner ikke hvordan man kan bli dratt i så to forskjellige retninger i hodet. Hvorfor må jeg forsatt bry meg, kan jeg ikke bare la det ligge.

 

Jeg prøver å blåser liv i de døde flammene hele tiden. I håp om at det kanskje er noe gnist igjen. Jeg skal presse ut siste rest, til man er så tom at det ikke er noe igjen. Hvorfor utsetter man seg for det. Jeg kan være så sint og så ferdig, vil bare gå videre. Men jeg gråter hver gang du ikke kommer på besøk. Jeg kramper meg sammen hver gang jeg ser du liker noen andre, eller skriver noe pent om noen. Jeg blir kvalm, og sint. Før jeg kommer på at det er ikke min sak lenger. Jeg må slutte. Jeg må komme meg ut av det. Men hvordan. Det skjønner jeg virkelig ikke. 

Alle hadde så mange gode råd. Gjør det gjør det. Jeg takler ikke at folk skal mene noe om noe så personlig. Men er det det jeg må? Må jeg høre på andre, si at ja du har rett, jeg må slutte å ta kontakt. Eller gjøre det på min måte, og dvele ved dette til jeg forstår at jeg blir syk av det.

Jeg er bare så sliten. Jeg pleier ikke være så sliten på denne årstiden. Jeg pleier å være så lykkelig når jeg ser sola. Og ja, jeg blir mye gladere nå, men når jeg legger meg om kvelden er smerten der. Den kommer snikende og minner meg på tankene og følelsen mine. Kan jeg ikke bare finne meg en som gjør meg lykkelig igjen? En som kan sette sammen puslespillet meg. Hvor finner jeg denne personen?

Jeg er bare så lei. Orker ikke mer.

 

 






Fanny Steine




Hei! Velkommen til bloggen min. Jeg er en jente på 21 år som studerer barnevern på høgskolen i Oslo og Akershus. Jeg blogger om det meste, deler ofte tanker og meninger. Bruker bloggen litt til å tømme meg om noe plager meg.


Legg meg til som venn




Arkiv


· Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · April 2011 · Mars 2011 · Februar 2011 · Januar 2011 · Desember 2010 · November 2010 · Oktober 2010 · September 2010 · August 2010 · Juli 2010 · Juni 2010 · Mai 2010 · April 2010 · Mars 2010 · Februar 2010



Kategorier


· bilder · Blogg · Dans · Ferie · Forestillinger · Hverdag · Hår og Sminke · Instagram · Jul · Kjærlighet · Klær · Konkurannse · Leke kamerater · Merkelig · Mexico · Musikk · random · Skole · sommer · tanker · triste saker



Søk i bloggen




Instagram FANNY_STEINE






Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits