Det er natt nå, men jeg får ikke sove. Imorgen flytter jeg. Ut av landet bort fra alt det kjente. Siste ukene har jeg prøvd å få møtt så mange som mulig, og fylle dagene med så mye som mulig. Mamma, pappa og jeg var nede forje uke med flyttelasset. Leiligheten var så fin, og jeg er kjempe fornøyd. 

Men akkurat nå... gruer jeg meg. Siste døgnet har jeg hatt klump i halsen, og jeg har måtte tatt meg sammen flere ganger. For noen virker det kanskje rart, men dette er virkelig noe helt nytt og skummelt. Jeg kjenner jeg kommer til å savne familien min så innmari mye, det å komme hjem på middager, og bare slappe av hjemme. Jeg kommer til å savne Kompis, hunden vår, som virkelig er helt nydelig! Og alle mine utrolig gode venner, herregud, dere er så flotte hver og en av dere. Det blir så rart å ikke møtes på lenge. Jeg vet det kommer til å bli spennende, og mest sannsynlig helt fantastisk. Men akkurat nå vil jeg bare forsette å bo hjemme, å ikke dra. Jeg regner og håper at det snart endrer seg. Heldigvis får jeg besøk allerede dag 2! 

Bildet er tatt på Nyhavn, når jeg var der med mamma og pappa. 

Kjente jeg bare behøvde å lufte meg litt. Har prøvd å ta lett på dette, men nå kjenner jeg at dette kommer til å gjøre litt vondt. 

 




Jeg kom inn.

Herregud, endelig fikk jeg svar. Jeg har gått å ventet så lenge, men kl.00:22 natt til igår kom mailen med bekreftelsen på at jeg har plass på skolen. Jeg ble utrolig lettet. Selv om jeg lenge har vært usikker på om jeg vil studere mer, eller om jeg bare vil prøve å skaffe meg jobb, er det deilig nå å ha det bekreftet at jeg har noe å gå til. Det hadde blitt utrolig usikkert om jeg skulle dratt ned dit uten jobb eller skole, for så å prøvd å skaffe meg jobb der nede. Jeg kjenner jeg forsatt veldig usikker på det å studere mer, og jeg gruer  meg en del til å begynne å lese igjen. Men jeg har satt meg en mål om å i alle fall prøve ett år, og det skal jeg klare. Jeg tror uansett opplevelsen med å flytte til et helt nytt land vil veie opp for slitsomme studie kvelder. 

Jeg begynner ikke på skolen før 1.september, så frem til det skal jeg bare nyte tiden her hjemme med familie og venner. 

Fanny




Nå sitter jeg midt i eksamen. På onsdag skal jeg opp, jeg gruer meg, men gleder meg så til å bli ferdig. Jeg merker at jeg går på ekstrabatterier nå, jeg er virkelig så sliten. Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så sliten, har blitt det det siste året hvis jeg husker riktig. Skremmer meg litt, det er ikke meningen av man skal bli så sliten. Jeg kunne forstått det om jeg hadde vært en superstudent, å bare satt å leste hele dagen, og konstant gikk å pugget på stoffet. Men det gjør jeg ikke, jeg er ikke på skolen før ti tiden, og går hjem i seks tiden. Jeg gjør også andre ting, som å gå i bursdager for eksempel. Det er derfor det skremmer meg sånn... Jeg vet at det ikke bare er at jeg er lat, eller klager, selv om det sikkert ser sånn ut fra utsiden. Men jeg vet forskjellen på å være utslitt og lat.


(Slenger med et positivt bilde for å veie opp mot de negative ordene) 

Og for å klage litt mer sliter jeg med søvn også, det har også vært det siste året. Kroppen min er ikke grei assa (eller så er kanskje ikke jeg grei mot den?). All skryt til de som kommer seg igjennom stressende perioder av livet uten å omtrent gå på veggen. Eller de som har mange ansvarsoppgaver i tillegg, som for eksempel dere med barn! Herregud, jeg skjønner ikke hvordan dere sjonglerer alt og ikke blir syke! 

Heldigvis er jeg ferdig på onsdag. Og da kan jeg puste litt i bakken, for da er jeg faen meg ferdig utdanna barnevernspedagog!!! Det blir nok en rar følelse. Jeg får bare holde den tanken, bite tennene mine sammen og jobbe på. 

Fanny




Siden jeg startet på barnevern studiet har jeg gruet meg til å skrive bacheloren min, og jeg har ikke gruet meg noe mindre i løpet av studietiden min heller. Det har føltes som en ting jeg ikke skulle klare å få til. Jeg er ikke den flinkeste på skolen, og i alle fall ikke til å skrive oppgaver. Jeg synes det er kjempe vanskelig å skrive akademisk, og det faller virkelig ikke naturlig med et så faglig språk. Når jeg begynte på bacheloren min, følte jeg at dette kanskje kom til å gå bra, for jeg skrev om noe som interesserte meg, og noe jeg brenner for, nemlig enslige mindreårige asylsøkere som har fått midlertidig opphold i Norge. Førte møte med veilederen min ble jeg satt litt tilbake, for han hadde veldig mye å rette på, og mente hele måten jeg skrev på var feil. Det var jo bra han sa ifra, men jeg merket at jeg ble veldig usikker fremover. Etter dette ballet det på seg på alle kanter, og jeg ble utrolig utslitt og traff veggen. Jeg var "heldigvis" bare sengeliggende en uke, men kroppen var fortsatt utrolig sliten, og jeg måtte sykemelde meg en god stund fra jobben. Det føltes utrolig fælt at det skulle "så lite til" før kroppen sa stopp, og det føltes feigt og dumt. Jeg følte meg rett og slett svak. 


(Bilde er fra da jeg jobbet på et barnehjem i Mexico)

Men, jeg klarte å skrive hele oppgaven. Jeg hadde men masse viktig, og jeg følte jeg lærte masse, noe jeg mener er viktigst med å skrive en sånn oppgave. Jeg leverte oppgaven min, men et mål, og det var å stå. Selv om jeg gjerne skulle hatt en bra karakter, så var ikke det det viktigste for meg. For en uke siden fikk jeg svaret på karakteren, og jeg var så nervøs. Jeg begynte å tvile på at dette kom til å gå, og jeg var livredd for å stryke. Men når jeg åpnet hadde jeg fått en D! Jeg ble så lettet og glad. Og det høres kanskje rart ut, for en D er ikke en god karakter, men for meg var det en stor greie. Fordi jeg hadde ikke forventet det. Jeg vet også med meg selv at jeg kommer til å bli en god barnevernspedagog, ikke ut av karakterene mine, men ut av hvordan personlighet jeg har. Og det er det viktigste. 

 

Fanny




Da har jeg leilighet. 

Første håndfaste steg for flytting ned til København. Jeg lurte litt på om jeg i det hele tatt kom til å få meg leilighet, for dette var den sjette jeg søkte på. Jeg skal leie med to andre, i en kjempe fin leilighet på Amergerbo. Jeg er ikke så kjent i område, men det var jeg ikke når jeg flyttet til Skillebekk i Oslo heller, så tror det skal gå greit. Leiligheten har jeg bare frem til januar, men forhåpenligvis finner jeg meg noe nytt da. 

Jeg vet ikke enda om jeg kommer inn på det studie jeg har søkt. Jeg vet ikke om jeg vil heller. På den ene siden tenker jeg at det blir kjempe spennende og lære mer om mennesker som trenger hjelp, men på den andre siden er jeg ganske lei av å studere. Hvis jeg ikke kommer inn, så må jeg bare begynne å søke jobber tenker jeg, 

Når jeg skule få svar på om jeg fikk leiligheten, var jeg kjempe nervøs. Og når jeg fikk den ble jeg kjempe lettet og glad. Dette har vært noe jeg har bekymret meg over, og sikkert påvirket stresset mitt den siste tiden. Nå er i alle fall det lagt til side, en mindre ting å stresse over. Selv om jeg kjenner jeg gruer meg en del også. Tenk om jeg mistrives, hater å bo der, ikke får noen venner og bare vil hjem... 

Det bli i alle fall en utfordring, og det er jo litt derfor jeg flytter ned. For å utfordre meg selv. Jeg må bli kjent med noen, selv om jeg synes det er skummelt å møte nye mennesker, så har jeg da ikke noe valg. Jeg har ingen venner jeg kan komme til eller møte. Jeg kan ikke bare ta bussen hjem til mamma og pappa heller. Jeg håper og tror at jeg bare har godt av det. Det å bo i Oslo har vært veldig trygt, jeg har flere av vennene mine og familien i nærheten og er godt kjent. Så for at jeg skal vokse, så må jeg ut av komfort sonen og prøve noe helt nytt, og hva vet jeg, kanskje jeg elsker det så mye at jeg blir i Danmark for godt?

Dette ble et litt rotete innlegg, men måtte bare få ut litt tanker og fortelle om leiligheten. Skal se hvor mye jeg kommer til å skrive her fremover, men har et ønske om å ta opp bloggen mer i alle fall. 

Fanny




Hvorfor kan du ikke bare spørre om jeg vil gjøre noe i kveld? Spørre om jeg vil være med. 



Fanny




Hvorfor lar jeg egentlig stress styre meg? Hvorfor lar jeg meg selv bli syk av det? Det virker nesten som om kroppen min vil at jeg skal ha det vondt, at jeg ikke skal lykkes. Ja, jeg skriver bachelor som er stressende i seg selv, men ikke så stressende at folk blir syke av det. Og selv om det er stressende på jobb, og med tanke på neste år, så burde det ikke påvirke meg så mye som det gjør nå. Det er flaut, og det er flaut når andre ser rart på deg når du sier hvor stressa du er. Er det bare jeg som er svak?Klager jeg over så mye at jeg blir sett på som svak og tullete? Er følelsene mine bare oppspinn? Hodet mitt som prøver å lure meg til å tenke at livet er så mye verre en det det er. 

Hvorfor kan ikke jeg komme på skolen, skrive å jobbe bra med det jeg skal. Jobbe noen timer, og få tid til å trene, uten å kroppen min sier ifra at dette var kanskje litt mye? Hvordan kan virkelig kroppen min være så svak? Jeg får lyst å gråte,legge meg ned i fosterstilling og si at verden suger, men jeg har absolutt ingen grunn til det. Det er bare patetisk. 

Hvorfor skal jeg, som har har et så bra liv, klage så mye? Hvorfor føles det ikke like bra som det ser ut? Beklager til alle jeg kjenner, jeg skjønner hvorfor dere ser rart på meg eller tenker jeg overdriver og bare er klagete. Jeg må bare skjerpe meg, jeg skulle bare ønske jeg visste hvordan. 


Trenger å føle på den følelsen jeg hadde her, frihet. 

Fanny
 




Under seks uker til jeg skal levere bacheloren min. Elleve uker til jeg er ferdig utdannet barnervernspedagog.

Litt over to måneder det. Da er jeg ferdig. Da har jeg studert i tre år. Fått meg en utdannelse. Herregud så skummelt. Jeg er absloutt ikke klar for å være ferdig. Det er så mye mer jeg må lære om, som jeg ikke kan noe om. For et kaos. 

At livet mitt skulle være så kaos som det er akkurat nå, det hadde jeg faktisk ikke sett for meg. Jeg tenkte meg at perioden man skrev bachelor kom til å bli utfrodrene, og at man kom til å bli ganske lei. Men at livet mitt generelt skulle være kaos, det kom litt som et sjokk. På jobben, privat, skole, bo situasjon, med tanke på neste år, med tanke på sommer! Jeg har null kontroll. Jeg jobber dobbelt så mye som jeg egentlig skal, noe som går greit. Men når det er mye som skjer på jobb, som ikke burde skje, da blir det slitsomt å være der så mye. Man skal ikke gå rundt å stresse over en deltidsjobb, som man har ved siden av studiene for å få mat på bordet. Ja, jeg syntes det er gøy å jobbe i butikk, og drive med klær. Men når det blir konflikter, og mye styr, blir det for mye. Privat surrer hodet mitt bare rundt, hvem er jeg, hvem er vennene mine, vil jeg egentlig være singel? Hvor møter man folk? Hvorfor tør jeg ikke møte folk? Shit, må finne meg selv snart... Bo situasjonen min er også surrete. Og jeg må betale mer en planlagt for å kunne bo der så lenge jeg må bo der. Men det er hvertfall helt utenfor min kontroll. Neste år... hva søren. Jeg har søkt skole i København. Jeg kjenner ingen i København, og jeg aner ikke om jeg kommer inn på skolen. Likevel er jeg tydeligvis fast bestemt på å flytte ned dit, men er det virkelig det jeg vil? Vil jeg studere mer? 

Det kan hende jeg kommer til å bruke bloggen igjen, hodet mitt sitter ikke helt fast for tiden. Og da må jeg skrive det ut. Jeg har ligget rett ut over en uke nå. Fått elveblest i tillegg. Jeg har en følelse av at det er kroppen min som sier ifra, den er flink til sånt. Jeg er bare ikke så flink til å høre på den. 

Fanny




I 2016 skal jeg bli flinkere en i 2015. Jeg skal i alle fall prøve. Her er noen av mine mål for 2016.

 

Finne motivasjon til skolearbeid. Akkurat nå... kunne jeg gjort alt annet en skole. Jeg er ikke sånn alt for glad i å studere, og fremover nå blir det mye skole. Det er ikke noe gøy, og jeg trenger virkelig å finne motivasjon så jeg kommer meg gjennom det. 

 

Gå på en date. Nå har jeg vært singel i 1 og et halvt år snart. Ikke så gærent å være singel, det skal sies, men likevel. Hadde vært hyggelig å blitt forelsket igjen. I tillegg til at jeg aldri har vært på en date. Vet ikke helt om tinder er stedet, men kanskje jeg bare får spørre noen der. Får se. Alt for kresen og redd for sånn, så går virkelig ut av komforsonen min på dette målet.

 

 Være mer med familie. Jeg har det så koselig når jeg først er hjemme hos familien min, så må bli flinkere til å sette av tid det dette. Til sommeren skal jeg på en lang og morsom ferie sammen med familien. Det blir kjempe koselig. 

 





Flinkere til å vaske rommet mitt. Jeg tør ikke å si hvor ofte (sjeldent) jeg vasker rommet i tilfelle jeg skremmer noen fra å besøke meg. Dette må jeg bare skjerpe meg på ...

 

Rydde skapet mitt. Skapet mitt er fullt, jeg har esker under sengen, kjoler på kjolestativ, esker over skapet, og mye av sommerklærne mine i kjelleren. Jeg må virkelig få ryddet opp i det, gitt noe vekk. Mulig jeg også prøver meg på en liten shopping stopp. I alle fall i en liten periode. 

 

Spise sunnere, trene mer. Den klassiske. Måtte med... Men virkelig, ikke bare fordi jeg vil ha en finere og bedre trent kropp en den jeg har nå. Men jeg blir så sykt mye mer fornøyd og lykkelig når jeg trener. Det er så rart hvor mye det har med det psykiske å gjøre, det å få trent. I tillegg til at jeg har fått teite gener, går opp 10 kg bare jeg ser på en sjokolade. (Nå fikk jeg sykt lyst på godteri)

 

 

 

Reise mer. Jeg elsker å reise, og håper jeg får reist litt i 2016. Jeg skal allerede en tur til USA, men håper å få dratt flere steder. Bestevennen min har akkurat vært i Sør-Afrika, og dit vil jeg veldig gjerne. Jeg skal prøve å besøkt venninnen min i England, og i alle fall en tur til til Bergen. Var i Bergen i nyttårshelgen, og det var kjempe koselig. Man trenger ikke dra så langt heller, bare det å reise er fantastisk. 

 

Hjelpe andre. Er det noe som gjør meg glad, er det å glede andre. Jeg tenker mye på det, bryr meg mye, men er ikke noe flink til å gjøre noe med det. Derfor har jeg meldt meg som frivillig hos kirkens bymisjon, og håper å få gjort en del der. Første møtet er om et par uker og jeg gleder meg masse. 

 

Prøve å få flere venner. Eventuelt finne på ting oftere med de jeg har. Jeg er ikke glad i å være alene, og kunne virkelig trengt noen flere å spille på. Eksen min sa alltid at jeg bare måtte komme meg ut på fester og snakke med folk.. vet ikke helt om det er veien å gå. Men kanskje det er noe i det. Hvis jeg f.eks. går opp på en utested alene, kommer det helt sikkert noen å snakker med deg. 

 

Fanny

 




(Skrevet 29 desember

 

Hva er egentlig det å være ensom? 

 

Hva er forskjellen på ensom, og å være alene. Kan man være ensom selv om man har mange venner. Er det egoistisk å kalle seg ensom selv om man har venner? Kan de som ikke har noen å være sammen med være ensom, men forsatt fornøyd med tilværelsen? 

 

Jeg tenker mye på dette, da jeg ofte kan føle på å være ensom, tror jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Jeg har også et stor behov for å være med mennesker, for å bli godtatt og likt, ville en person som ikke brydde seg om dette ikke sett seg selv som ensom i min posisjon? I Norge er det mange ensomme. Det kan være alt fra en gammel dame som har mistet mannen sin, og barna har ikke tid til henne, eller en student uten mye venner som ikke har klart å komme inn i noe student miljø. 

 

Jeg har et par gode venner, som jeg ville kalt bestevenner. Jeg har også noen nære venner, og noen venner som ikke er så nære, men forsatt venner av meg. Likevel kan jeg ofte sitte alene en lørdagskveld. Jeg kan ha sendt mange meldinger, og hintet til noen jeg visste har planer, men ikke få noe respons. Da kan jeg fort føle på ensomheten. Jeg savner å ha noen som inviterer meg med. Jeg kan nesten ikke huske å ha blitt invitert på noe det siste året. Det er en veldig kjip følelse. Det er kanskje enkelt for andre å tenke at hun spør hvis hun vil være med, men når man har spurt nok ganger kan det være hyggelig at noen andre spør også.



 

I dag tidlig lå jeg over to timer i sengen før jeg sto opp. Jeg visste at jeg ikke skulle noe, å det å stå opp føltes litt tungt. Hvis jeg ble lenge nok i sengen ville dagen bli kortere, og jeg kunne gå å legge meg igjen. Jeg sitter å ser gjennom snap storyen til andre, de er ute å fester. Andre juledag er tydeligvis en festkveld, dette visste jeg ikke før i år. Jeg så bare at det var utrolig mange som var ute, så jeg spurte pappa og han sa at alle drar jo ut andre juledag. Alle utenom meg som ikke ble invitert av noen. Tidligere i desember inviterte jeg noen hjem til meg, vi skulle lage pepperkaker og kose oss. Det ble litt surr med datoer og det endte med at vi skulle stemme over om vi skulle være hos meg eller en annen, det ble hos en annen. Det var det samme som skjedde i fjor. Man tenker kanskje ikke over det, men det å bli stemt ned, det er ikke kult. Hver nyttårsaften synes jeg er vanskelig. Mange blir ofte invitert på mange fester, eller har flere valg. Jeg føler ofte jeg må planlegge lenge i forveien får å ha noe å gjøre, for jeg blir sjeldent invitert til noen nyttårsfest. I år tenke jeg at jeg skulle gjøre noe med dette, og arrangere min egen nyttårsfest. I slutten av november lagde jeg et arrangement på facebook og inviterte over 20 personer.  Etter tre uker sto det forsatt at det bare var jeg som skulle komme. Det er lite gøy å gå inn å sjekke hele tiden om noen har trykket på kommer, men det står forsatt ingen ting. Jeg kan skrive flere sånne små historier om opplevelser som har fått meg til å føle på ensomheten, men tror de fleste skjønner poenget. 

 

Jeg tror, selv om det føles sånn, at jeg ikke er alene. Jeg tror heller ikke at mange av de som får meg til å føle meg ensom mener noe vondt med det. Jeg tror bare at det er lett å glemme, lett å si nei, eller tenke at hun har sikkert andre planer. Og jeg vil ikke at dette skal bli et sånn innlegg hvor jeg skal synes så innmari synd på meg selv, og at folk skal begynne å ta kontakt. Men bare at man blir litt opplyst om dette. For jeg tror det er mange som er ensomme, kanskje spesielt i en storby. Nå er jeg veldig heldig, for jeg har noen. Jeg er ikke helt alene, og kanskje det er sunt for meg å være litt alene. Jeg vet ikke. 

 

Dette ble et veldig personlig innlegg, og jeg vet at de som leser dette vil kjenne seg igjen i historiene. Jeg tenker egentlig at de kan ikke vite dette på forhånd, og det er enkelt å tenke at hun sikkert har andre planer, eller ikke blir lei seg av handlingen. Men kanskje man skal være litt mer ops på dette. Tenke to ganger. 

 

Fanny 

 

 




God jul. Håper alle har hatt en fantastisk jul, og forsatt koser seg nå i romjulen. Jeg har vært så heldig være hjemme hos mamma og pappa en hel uke. Det har vært så deilig å slappe av, få servert frokost og deilige middager, og ikke minst kost med med de jeg er mest glad i. Jeg håper du har brukt julen også til å tenke på de som ikke sitter rundt et bord med masse familie, nok mat til ti familier, eller hundrevis av gaver under treet.

Rett før jul så kom søsteren min, mormor og morfar inn til Oslo. Vi var å så Mary Poppins på teater, og spiste deilig middag etter det. Søsteren min er ikke vant til å være i Oslo, vi kommer fra et lite tettsted. Det å gå i Oslo kan være litt skremmende og uvant. Søsteren min visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til alle tiggerne. Dette tror jeg er noe mange ikke vet. Jeg tror mange også tenker at de er irriterende, sitter her og bare tigger. Bruker opp plassen på veien. Jeg tror også mange ikke enser dem, overser dem totalt. Som at de ikke fins, de passer ikke inn i deres verden. Det er ikke plass for sånne som "dem". 

 



Et lite smil, svarte jeg søsteren min. Et lite smil er det du kan gi til dem. Et lite smil varmer en hver person. Spesielt en som blir oversett av så mange mennesker.  

 

Jeg tror mange etter å ha sett programmet "Petter Uteligger" har forstått mer. At de fleste som sitter på gaten er mennesker også. Jeg er så glad for at sånne mennesker som Petter finnes, som kan informere oss så mye. Jeg håper virkelig at alle ser denne serien og åpner øyene. Jeg sier ikke at man må gi penger til alle som sitter på gaten, at man må kjøpe =Oslo(selv om dette er et fantastisk magasin) eller gi bort maten sin. Men absolutt alle klarer å smile og si hei. Det er ikke så vanskelig. Se dem, ikke overse. De er like mye verdt som alle andre, og de fortjener å legges merke til. 

 

 

Er det en ting jeg skal bli flinkere til i 2016 så er det nettopp dette. Legge merke til alle. Ta meg til, smile si hei. Slå av en liten samtale, spørre om det går bra. Vi er ikke flinke nok til dette i samfunnet vårt. Jeg er ikke flink nok. Jeg vil prøve så godt jeg kan å endre meg, så jeg har meldt meg som frivillig i Kirkens Bymisjon. Det kan du også, om du ønsker å gi litt ekstra av deg selv. Bare gå inn på hjemme sidene deres, og meld deg på. Jeg tror ingen har vondt av å hjelp andre, og har du ikke tid er det mange måter du kan hjelpe på. Men et smil og et hei klarer alle. 

Fanny




Venner er ikke alltid like lett. 

Jeg har vært så heldig å ha mange venner gjennom årene. Og noen veldig nære. Men nettverket mitt har alltid vært stort. Jeg er veldig sosial, og liker godt å være med andre mennesker. Jeg trives ikke best i mitt eget selskap. Sitter å tenker for mye, og det blir ofte i det negative. Derfor liker jeg best å være ute å finne på ting. På ungdomskolen husker jeg at jeg nesten hadde for mange venner. Jeg gjorde alltid noe, hver dag. Det var alltid noen som sa ja til å være med meg, og jeg ble alltid kjent med nye mennesker. Når jeg kom på vgs mistet jeg kontakten med mange av vennene mine for jeg fokuserte mye på skolen og det som skjedde der. Heldigvis kom jeg i en helt fantastisk klasse. Vi var sammen ofte, og jeg fikk mange nære venner der. Siden jeg gikk drama linjen kom jeg nok mye mer nærme de i klassen en jeg hadde gjort i en vanlig klasse. Jeg husker siste skoledag ikke var kul, og gruet meg litt til livet "etterpå". Men alle sa at studie tiden ville bli min beste noen sinne, så jeg var ikke så stresset. 

 Året etter vgs jobbet jeg fast i barnehage. Jeg jobbet også annenhver helg på kino. Det var mye jobbing. I tillegg hadde jeg kjæreste jeg var mye med. Fritid til venner ble det ikke mye av. Jeg merket at flere og flere gled unna. Om det var min "skyld" eller deres vet jeg ikke helt. Tror alle bare trengte en pause. Starte på noe nytt. Selv om jeg var lite med venner var det er ganske bra år, jeg elsket å jobbe i barnehage. Savnet nok venner å være med, men jeg hadde nok å gjøre.

 Så skulle jeg begynne å studere. Herfra startet mye problemer. Jeg mistet flere gode venner. Av grunner jeg forsatt ikke vet. Om det er noe som er galt med meg, eller med dem, eller om situasjonen bare var teit. Jeg aner virkelig ikke. Tro meg jeg har prøvd hardt og rette opp, prøve å finne på ting, men til ingen nytte. Heldigvis flyttet jeg inn med min beste venninne, og en annen god venninne bor rett oppi gaten. Jeg begynte å studere og gledet meg til fadderuken. Fadderuken var bare skuffende. Fikk så vidt noen venner og det skjedde lite. Jeg fant heldigvis noen å henge med på skolen. Problemet var at alle disse hadde venner i Oslo fra før. En gjeng.



I løpet av året så har jeg prøvd å få meg venner. Jeg tror jeg har blitt mer redd. Tør ikke snakke med alle, eller prøve hardt nok. Jeg er redd for å bli avvist. Jeg tror det sitter så godt i at noen bare kutta meg ut. Hvis jeg prøver å forslå noe, og ingen er interesserte blir jeg kjempe lei meg. Og de jeg spør mener det ikke vondt, de kan jo ikke vite at de jeg spurte først også sa nei.  Jeg sitter å ser på facebook, og andre sosiale medier, andre jenter som har store jentekvelder. Som har det gøy, og er mange sammen. 

 Jeg er kjempe glad jeg har de vennene jeg har. Men noen ganger kunne det vært okei å ha noen flere å spille på, eller at flere stilte opp. Ble litt tanker den kvelden her som vanlig. ikke misforstå meg, for jeg er virkelig glad i de vennene jeg har, og jeg er lykkelig for at jeg ikke er alene. Men det å bli avvist som stikker mest tror jeg. Det å ikke helt vite hvorfor noen ikke vil være med meg. 

 

Fanny




Nå sitter jeg her igjen. Enda en kveld fylt med tanker, følelser, tårer. Jeg trenger å tømme litt tanker. 

Jeg har jobbet hele helgen. Jeg jobber i en klesbutikk med merkevarer. Jeg må alltid komme pent kledd på jobb. I helgene er det helst kjole eller skjørt. Jeg står å selger klær til mennesker, alt for dyre klær, i mine alt for fine klær. Herregud så meningsløst det føles. Det er ikke det at jeg ikke liker meg der. Jeg liker godt å snakke med kunder, hjelpe dem hvis de leter etter noe eller finne ut om de kler den eller den fargen. Jeg er kjempe glad i kollegene mine, de er helt supre. Men likevel. Det er vanskelig å forklare, men det føles helt meningsløst. I tre mnd vasket jeg, ryddet, skrubbet doer, og lekte med helt fantastiske barn. Og hva gjør jeg nå? Selger overprisa varer til mennesker med for mye penger? Herregud. 

 



Jeg har nesten ikke snakket med noen om hva jeg sitter igjen med etter turen. Det er vanskelig. Før jeg dro syntes jeg også synd på barn rundt om i verden, ville hjelpe. Men jeg hadde ikke noe forhold til det. Det ble trukket 270 kr fra kontoen min hver mnd til plan fadderbarnet mitt, men jeg hadde ikke noe forhold til jenta. Hun er bare et barn ute i verden som ikke har det så bra som meg. Som ikke er like heldig som meg. Når du har vært ute i verden og møtt bare et fåtall av dem endrer alt seg. Det høres kanskje klisje ut men det er helt sant. Nå er det ikke "et fattig barn i Afrika". Nå er det Vanessa i Mexico som gråter etter moren sin, Hvordan skal jeg forklare det for andre som ikke har noe forhold til det? Hvordan kan jeg snakke med folk om at jeg er bekymret for hvordan det skal gå med Carlos som har flyttet hjem til foreldrene sine igjen? Har han det bra, eller savner han barnhjemmet og broren sin? Man kan tenke at det er trist, men du vil ikke forstå det for du har ikke sittet å sett han inn i øynene når han kom på besøk for å si hadet til oss. Du har ikke holdt Vanessa fast når hun har gråter så fælt etter moren sin og sparket med ben og armer fordi hun ikke har det bra. Det forstår bare jeg, og de som har hatt en sånn opplevelse. 

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal bearbeide følelsene mine. Det er vanskelig. Jeg har et tomrom inni meg. Noe er ikke som før. Jeg kjenner på følelser jeg ikke har hatt  før. Jeg klarer ikke sette ord på det. Når jeg ser reklamer for f.eks. plan på TVen gråter jeg mye lettere en før. Når jeg leser om barn som fryser i flyktningleirer på VG så treffer det meg så innmari mer en før. Og jeg har bare sett en brøkdel. Jeg har bare møtt noen barn i verden som ikke har det så bra. 

 

Fanny




På kino er jeg? Hun som alltid skal bemerke ting som ikke er lov, som å sette beina på stolen foran deg. Yrkeskada etter å ha jobbet et år på kino. 

På stranden er jeg? Hun som leser, eller bader eller sover. 

Hos tannlegen er jeg? Alt for sjeldent. Men når jeg er der blir jeg alltid fascinert. Spurte om å få se i speil når jeg trakk en tann f.eks. 

På date er jeg? Aldri. Ikke flink på small talk, herregud det må være så kleint. Eller... må faktisk vokse opp og dra på date. seriøst. 

Akkurat nå er jeg? I soffan under et tykt pledd, skulle gjort en skoleoppgave, men blogger i stedet. 

På snapchat er jeg? Litt vell ivrig. Tror jeg sender minst ti snaps om dagen, viktig holde vennene mine oppdatert på mitt utrolige spennende liv!

I desember måned er jeg? 
Kjempe glad! Elsker alt som har med jul å gjøre. Det skulle ikke vært lov å hatt noe som helst skole i desember, har alt for mye annet å gjøre. Som å bake pepperkaker eller se julefilmer. 




På kjøkkenet er jeg? Ikke veldig flink dessverre, men jeg lærer! 

Bak rattet er jeg? Heldigvis veldig sjeldent, har jo ikke lappen så hadde ikke vært så trygt. 

I klesskapet har jeg? Veldig mye rart, ikke noe flink til å kaste... 

På tivoli er jeg? I himmelen. Elsker tivoli! 

På treningsstudio er jeg? Lykkelig, for når jeg har trent kan jeg spise godteri for da har jeg jo trent plass til det. 

I taxien er jeg? Håpefull om at gutten slipper meg alene av hos meg og så betaler alt når han er hjemme hos seg selv. 

Forkjølet er jeg? Fra oktober til mai... 

 Fant denne på supermarie sin blogg. Synes den var litt artig. 

Fanny




Nå er det over en uke siden jeg kom hjem fra Mexico. Nesten to faktisk. 

Jeg har satt opp juletreet, stjerner i vinduene. Drukket utrolig mye te. Frosset, guri malla. Glemmer alltid hvor kaldt det er her. Jeg har faktisk løpt, og nå er jeg støl. 

Det tar litt tid å bearbeide det jeg har vært med på. Med en gang var det masse følelser jeg ikke helt viste hvor jeg skulle plassere. Jeg savnet varmen, spesielt når jeg falt på isen første dagen jeg var hjemme. Jeg savnet barna, disse fantastiske barna som jeg mest sannsynlig aldri få se igjen. Jeg savnet hele livsstilen. Og det å kunne gjøre en forskjell for noen. Det å virkelig se takknemlighet i øyene til noen. Det å da komme hjem til kalde Norge hvor alle drar hetta så langt over ansiktet at du ikke har sjanse til å smile til en eneste en. 

Denne turen har gitt meg utrolig mye. Jeg har lært mye om mennesker. Mye om meg selv. Det er så rart hvordan du knytter deg til mennesker på så kort tid. Hvor fort man tilpasser seg livet. Det å kaste papir i søpla i stede for i do var rart den første uken, så ble det en vane. 
Når et barn kommet bort til deg, fordi hun eller han har tillit til deg. Barnet føler seg trygg. Barnet viser med hele kroppen at det er så takknemlig og glad for at du er her. Det er virkelig noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg trodde aldri det skulle bli så vanskelig å reise fra dem som det ble. At jeg skulle gråte så mye, at de skulle gråte så mye. Den følelsen av å snu seg en siste gang mot barnhjemmet, å måtte si til barna at "nei vi kan ikke ta dere med i bagasjen" . Disse barna har virkelig satt spor i meg. 

 


Jeg hadde ikke rukket å tenke så mye på hvordan jeg hadde det. Jeg hadde mer tenkt på at jeg savnet barna. Tenkt mer på alt det morsomme vi har opplevd, alt jeg må fortelle. Alle de fine opplevelsene. Når vi hadde fremføring om oppgaven fikk jeg en liten oppvekker. Vi fremførte det vi hadde skrevet om, mye faglig som ikke betyr så mye for meg når jeg tenker etter. Vi følte vi måtte ta med litt av opplevelsene våre også, da det var mye spesielt vi opplevde. Vi valgte ut tre små inntrykk, og fortalte dem i klassen. Det ble plutselig så nært å stå å snakke om det. Etter fremføringen var det spørsmål. Mange lurte på mye spennende, det var gøy å fortelle. Så kom det siste spørsmålet. "Jeg ser at dere har blitt preget av oppholdet, hvordan går det egentlig med dere?". Alle var stille. Ingen hadde spurt oss om akkurat det. Det gikk mer i "hvordan var det?". Til slutt tok jeg ordet, "det er vanskelig.....". Jeg ble helt satt ut, og tårene bare rant, klarte ikke stoppe de. For det er vanskelig, å komme hjem fra noe sånt. Noe som endrer deg, og opplevelser som du sitter igjen med, men ikke klarer å forklare andre for de var ikke der. Det er så mye følelser. Så mange gode minner, men også mindre gode minner. Man får så lyst å hjelpe disse barna, men kan ikke hjelpe mer. Jeg kan ikke ta en av jentene i fanget og trøste. stryke over håret til jenta sovner på fanget mitt i ren utmattelse fra all gråtingen. Jeg kan ikke si til gutten at tegningen hans er utrolig fin, selv om han mener den er stygg. Hvem er det jentene snakker om kjærester og Justin Bieber med nå? Hvem sparker fotball med dem? 

 

 

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Hvis du noen gang lurer på om du skal dra på en sånn reise, dra. Du vil få så mye ut av det. Uansett hvor mye fælt du får høre, kan du gjøre noe. Du kan være der, hjelpe. Det betyr alt, både for den du hjelper og deg selv. 

Fanny




Jeg burde ha skrevet et innlegg om hvordan det var å dra fra Mexico. Hvordan det var å forlate det fantastiske landet, som jeg har blitt så glad i, til å komme hjem. Men jeg har ikke fått meg til å skrive noe som helst. Jeg føler så mye. Jeg fikk sjokk når jeg kom hjem å så så mange tiggere på gaten, jeg for sjokk når jeg ser hvordan folk skriver om andre på nettet. Jeg blir kvalm. Jeg blir så utrolig lei meg. Jeg er så glad jeg er blitt opplyst. At det eneste jeg vil er å hjelpe. Ikke være redd. Ikke være skeptisk. Bare hjelpe. Blir jeg lurt, ja hva så. Da blir jeg lurt.

Klokken er 02.11. Jeg er lys våken. Akkurat sett aftenposten sin lille serie om en mann som lever ute med rom-folket i Oslo i en liten uke. Før det så jeg en episode av "vårt lille land" på tv2. Episoden handlet om en som begynte å snakke med en tigger, og ente opp med å bli hennes beste venn og lot hun flytte inn for en periode. Jeg er så glad det finnes så fantastiske mennesker. For denne verden er fæl. Den er så til de grader urettferdig. Jeg har akkurat kommet hjem fra en reise til Mexico!!! Og her hjemme sitter man å tigger. Prøver å samle inn nok penger så du får sendt hjem til barna dine i et annet land.



Noe av det første jeg tenke på når jeg kom hjem var at ting gikk fort. Menneskene så sure ut, kalde. Tynne, sure og raske mennesker. Det var det som slo meg etter tre mnd i en helt annen kultur. En varm kultur. En kultur der man hilser på hverandre, der man hjelper uten at noen trenger å spørre. Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi må være sånn? Er det kulden? Er det det at vi har blitt så ekstremt opptatt av oss selv, at vi ikke orker å tenke på andre? Hvorfor er vi redde for å betale mer i skatt, for å redde mennesker fra krig å død? Jeg bare skjønner det ikke.

Hvorfor sitter jeg og gråter på nettene over mennesker som har det verre en meg, når jeg ikke kommer til å gjøre noe stort med det i morgen? Hva er det som gjør oss så tiltaksløse. Hvorfor er julen SÅ viktig for meg at jeg ikke kan jobbe frivillig et sted der de trenger det. Hvorfor har jeg så store følelser, men er redd for å gjøre noe med dem? Det ble mye spørsmål her, men jeg prøver bare å forstå hvordan vi lever. For jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hva jeg er redd for. I morgen skal jeg kjøpe juleboka til =Olso. Den er alltid så utrolig fin. Håper jeg får en koselig prat i tillegg.

 

Nå må jeg prøve å sove. Få dette surrete hodet til å slappe av. Man kan ikke redde verden alene, men man kan alltid by noen på en kaffe.

Fanny,




Da er siste dagen snart over. I morgen tidlig reiser vi hjem til Norge. Det er så rart. Siste uken har bare sust forbi, men vi har likevel rukket å gjøre litt.

Mandagen var vi på stranden og koste oss, været var ikke så bra så ble ikke en lang strand dag. På kvelden dro vi inn til Sayulita for å slippe baby skilpadder ut i havet. Mange steder langs strendene her har de inngjerede områder med skilpadde egg. Og nå er det klekke tid. Jeg er så utrolig glad for at vi rakk det. De var så utrolig søte og de var så koselig å se dem tusle ned til vannet og så bli tatt av en bølge. Håper alle klarer seg der ute. Vi spiste middag og tok en drink før vi dro hjem. Det var kjempe koselig. 

 






Tirsdagen dro vi tilbake til Sayulita, været var ikke så bra den dagen heller så vi tittet litt i butikker i stedet. Sayulita er en utrolig kul liten landsby. Det er litt hippie stil over den. Mage med dreads, tatoveringer og alle går barbeint. Stemningen der er så avslappet, og menneskene er så hyggelige. Omtrent alt de selger i byen er håndlagd, så vi fikk kjøpt med litt små ting, litt gaver og litt til meg selv. Flere av jentene har også surfet der, siden det er så bra bølger. Senere på kvelden dro noen av oss jentene ut og spiste og en liten tur på byen. Vi dro på stam utstedet vårt en siste gang. Rart og tenkte på at vi aldri skal se det igjen. Liker ikke å si hadet til så mange steder eller mennesker...

 

 

Onsdagen ble det litt skolejobbing igjen.. Kjedelig. Men på ettermiddagen dro vi en siste tur på barnhjemmet. Vi hadde planlagt pizza kveld, og barna fikk en liten gave hver. Kommer nok mer om dette i et eget innlegg.

I dag har vi møtt veilederen vår her nede for en avslutnings frokost. Hun har hjulpet oss så utrolig mye, så bli trist å si hadet til henne i morgen. I kveld skal vi han en avslutnings fest ute på plassen vår ved leiligheten. Blir utrolig trist å si hadet til enda flere, men blir nok en bra kveld. 

 

 

Fanny




Da er siste helgen over, og vi er godt i gang med siste uken. I dag er det bare 3 dager til drar hjem!!! Det er så rart at turen vår omtrent er over. Tre mnd går veldig fort. 

Men i alle fall. Siste helgen gjorde vi masse. Nesten litt for mye, for de to siste nettene har jeg sovet i 12 timer.. På lørdagen dro vi på shopping senteret som ikke ligger så alt for langt unna. Jeg fikk fikset neglene mine, og kjøpt et par ting jeg trengte. Det var så koselig å gå rundt der for de hadde pyntet hele senteret til jul. Det var ikke som norske senter, mer som de man ser i Amerikanske julefilmer. Man kunne til og med få lov til å sitte på fanget til nissen. Når vi kom hjem begynte vi å fikse oss, siden vi skulle ut på byen. Vi hadde det så gøy, pyntet oss skikkelig med høye heler og alt. Byturen var bra, men litt kaotisk. Det endte med at jeg var hjemme klokken 6 på morgningen, og vi skulle opp igjen før 8. 

 



På søndagen sto vi som sagt opp veldig tidlig siden vi skulle på båt tur. Var ikke veldig gøy å stå opp etter to timer søvn, og formen til alle var nok ikke på topp, men vi dro likevel. Vi skulle på en turist båt som skulle ta oss ut til en strand som er kalt hidden beach. Båtturen var kjempe fin. Det var en seilbåt, og alt av mat og drikke var inkludert. De spilte rolig musikk, og man kunne bare ligge og slappe av. Når vi kom frem så dykket vi litt før vi skulle på stranden. For å komme til stranden måtte man gjennom en grotte, dette var litt skummelt for det kom bølger hele tiden. Hvis man ikke var forsiktig kunne man slå hodet opp i taket når bølgen kom. Heldigvis gikk alt bra og stranden var kjempe fin. Etter dette var vi masse ute i vannet, man kunne hoppe fra båten, paddle boarde, ligge på madrass eller bare slappe av. Alt i alt var det en kjempe koselig tur. Men jeg var veldig sliten etterpå! 

 

 

 

 

Jeg kunne ikke ha med kamera inn til stranden, men en av jentene hadde med go pro, så fikk tatt et bilde av filmen. Kvaliteten er ikke så bra, men dere får et inntrykk av stranden i alle fall!

 



Magisk sted! 

I går slapp vi ut skildpadder i vannet, tenkte å lage et lite innlegg og det også. Og i morgen skal vi ha pizza kveld på barnhjemmet. Siste dagen med de fantastiske barna. Blir så trist å si hadet. 

Fanny




Jeg trenger å få ut litt tanker og følelser nå. Hodet mitt er helt kaos. Det er ikke sikkert alt gir mening for deg som leser, men jeg må virkelig tømme meg.

Omtrent hver eneste morgen her nede i Mexico har jeg lest meg gjennom facebook, og alltid er det noe om flyktningskrisen. Det er alltid noe om at vi må stenge grensene, vi kan ikke få disse mennesker inn i landet vårt. De vil ikke integrere seg. Norge kommer til å bli en islamisert. Vi kommer aldri til å feire 17. mai igjen. ALLE barn og kvinner kommer til å bli voldtatt av disse ekle menneskene. OG ALLE SOM TROR NOE ANNET ER NAIVE, landsvikere. Det virker som om store deler av Norges befolkning har blitt synske. At alle plutselig vet hva fremtiden bringer, og det med sikkerhet. 


Det er så mange som ikke vil ha flyktninger inn i Norge. Fordi vi er redde. Fordi vi er redde vil vi ikke hjelpe uskyldige mennesker som rømmer fra krig,død og elendighet. Fordi vi er redde vil vi ikke vise medmenneskelighet og omsorg. Dette har dratt seg så langt i mange diskusjoner, at flere mener det ikke burde vært muslimer i Norge i det hele tatt. At Norge er til for hvite mennesker, som tydeligvis bare er snille og greie. Det sier litt om hvor naive nordmenn er. Hvor mange år må vi spole tilbake for terroren i Norge? Og må man minne seg på hva Hitler ville? Og hvordan han gikk frem. Vet jeg trekker ganske drøye sammenligninger her, men manges uttalelser på sosiale medier kan sammenlignes med tanker folk hadde under krigen. 

Jeg er bare så lei nå. Hva skjedde med kjærligheten? Jeg gruer meg til å komme hjem til Norge, fordi jeg er flau. Jeg er flau over at så mange i Norge ikke er villig til å hjelpe folk i nød. At vi som har mest, ikke vil strekke ut en hånd til de som har minst. Fordi vi er redde? Og ja, det vil komme fæle mennesker inn i Norge. Men hadde vi stengt grensene, så hadde de funnet en måte uansett. Fæle mennesker finnes det overalt. Mørke som hvite. Uansett religion. Synes Norge burde vært et ganske bra eksempel på dette med tanke på vår historie. 

Jeg blir så kvalm. Når jeg ser folk bruke det forferdelige som skjedde i går i Paris inn i flyktnings diskusjonen. At "nå må vi ihvertfall stenge grensene". Skjønner dere ikke at det her er det flyktningene flykter fra. Og ja, det er mange land å dra til. Men hvorfor skal vi gå ut med et dårlig eksempel å si at, "nei de vil vi ikke ha, dra et annet sted". Hva er det vi i Norge er så redde for, som ikke andre land er redde for? Hva om alle land hadde sagt nei? Hvor skulle disse stakkars menneskene gått da? Blitt igjen i krig? Se alle sine nærmeste bli drept? Skulle hele verden stått å sett på at så mange mennesker ble utslettet fordi vi var redde? For hvis det er tilfelle så har verden mistet det som heter kjærlighet og medmenneskelighet. Da kan man like gjerne legge seg ned å dø, alle som en. 

Jeg blir så kvalm av verden. At folk kan få seg til å gjøre så grufulle handlinger. At så mange uskyldige liv kan bli tatt. Også forsvarer de seg med en religion. En religion som absolutt ikke står for alt det fæle som blir gjort. Jeg har sittet å lest nyheter omtrent konstant siden det skjedde. Jeg fikk et utrolig ekkelt flachback til sommeren noen år tilbake. Man føler seg så håpløs. Er det sånn verden har blitt? Jeg føler virkelig med alle dere som mistet noen i går, uansett hvor i verden. Verden er urettferdig. Det er nå man burde stå sammen, holde hender, gå i rose-tog. 

 

Dette ble et innlegg med mye følelser i. Det finnes mange synspunkt på denne saken. Jeg har mitt. Noen ganger kunne jeg ønske jeg ikke hadde så mye følelser i meg, at jeg bare kunne tenkt mitt og latt det gå. Men samtidig er jeg glad for det. Jeg skal bruke disse følelsene mine og prøve så godt jeg kan å gjøre verden til et litt bedre sted enn det er. Hvis alle bare viser mer kjærlighet enn hat, så tror jeg virkelig verden ville vært et bedre sted å leve. 

Fanny




Etter en dag i Havana dro vi videre til en strand by, som heter Varadero. Vi hadde sett bilder av den, hvite lange strender og turkist hav. Vi fikk en gammel bil som taxi. Det var gøy å få kjøre så langt i en sånn bil. Men samtidig, kjenner jeg er litt mer glad i nye biler med komfortable seter og nakkestøtter. Når vi kom frem til hostellet vårt ble vi tatt imot av et hyggelig ektepar, og vist til en liten koselig leilighet med plass til alle. Vi dro rett på stranden og badet etter at vi hadde pakket ut. Resten av kvelden slappet vi av og gikk ut å spiste. De neste dagene brukte vi på stranden, spiste ute og slappet av. Vi fikk også dykket i korallrev, og badet i en grotte. En veldig avslappet tur. Enste var at jeg sov veldig dårlig hele turen, så ble veldig sliten. 

I Varadero er det masse turister. Fra hele verden, vi ble både kjent med folk fra Canada, Australia og Tyskland. Hvis man skal til Cuba vil jeg absolutt anbefale å ta noen dager her. Og skal du ut må du dra på Beatles, de spiller live rocke musikk, som var veldig kult. 

 













Fanny

 




Da er jeg kommet hjem fra Cuba. Vi hadde en kjempe fin tur. Tenkte å skrive litt om den, først litt om Havana og så litt om Varadero. Har så mange bilder fra begge stedene så bedre å dele de opp en at jeg legger ut 100 bilder på en gang.

Vi landet i Havana sent på kvelden og fant oss en taxi. Taxien kjørte oss til hostellet vi hadde bestilt på nettet. Vi banket på en i evighet, men ingen åpnet. Til slutt måtte vi bare kjøre til et nytt hostell. Taxien fant en som var helt greit, og vi fikk sjekket inn. Første natten sov jeg nesten ingen ting, det var veldig bråkete, rangt og klamt. Vi sto opp til sol og fikk i oss litt frokost. Stedet vi bodde på var litt slitent. Det var ødelagte bygninger og mye søppel i gatene, men når vi gikk litt kom vi til litt mer finere strøk. Vi tok en sykkel taxi til Old Havana. Der var det veldig fint. Skjønner at folk sa at jeg måtte dra dit. Vi gikk rundt å så på bygninger, mennesker og ting i små butikker.

Det vi merket i Havana, som vi ikke har merket i Mexico er at det er veldig mange som vil ha pengene dine. For eksempel en dame som hadde på en typisk cubansk kjole og kurv med masse blomster som ville ta bilde med oss. Vi sa først nei, for vi skjønte jo at hun nok ville ha litt for det. Etterhvert så tok vi et par, hun spurte hvor vi var fra og så skulle hun ha 40kr hver fra oss. Vi prøvde også å finne mennesker som satt utenfor husene sine og røykte sigar, men disse skulle også ha penger for å bli tatt bilde av. 

På kvelden spiste vi på en fin restaurant og feiret Andrea sin 21 års dag. Vi gikk på byen etterpå. En kjempe fin kveld. 

Likte Havana godt. Var som å komme flere år tilbake i tid. Null Internett, null minibanker. Gamle bygninger, og gamle biler. Virkelig en opplevelse man burde få med seg. Men allikevel tror ikke jeg at en dag der var nok. 













Fanny




Hei!

Siden sist har det skjedd lite. Vi har hatt veilder på besøk som har hjulpet oss med oppgaven. Jeg var syk meste parten av forje uke. Så uken ble brukt til å skrive oppgave og ligge syk..

På lørdagen var det halloween! Der er ganske stort her nede, alle kler seg ut å går rundt i gatene. Jeg følte meg bedre så vi dro ut på byen. Det var kjempe gøy! Vi var på et veldig bra utested og møtte hyggelige mennesker!

Akkurat nå sitter jeg på flyplassen i mexico city. Fem av oss jentene skal til Cuba for en ukes ferie! Skal skrive mer om det når jeg kommer hjem!

Fanny




Det siste døgnet har vært et av mine verste noen sinne. 

Torsdag kveld fikk vi vite at det skulle komme en storm dagen etter. Veilederen vår her nede rådet oss til å ikke gå ut på grunn av vinden kunne blåse kokos nøtter av trærne. Vi sendte melding til barnehjemmet om at vi ikke kom på jobb, og gikk å la oss. Tidlig fredag morgen våkner jeg til 4 ubesvarte anrop, og to ubesvarte facetime anrop fra pappa. Jeg sjekker NBC news, og fikk sjokk. Nå var det ikke lenger snakk om en tropisk storm, men en av tidens verste orkaner som var på vei rett hit. Den hadde styrke 5, som er omtrent det sterkeste en orkan kan ha. Jeg fikk vekket de andre og ringt pappa. Han fortalte meg at vi måtte se for oss det verste, orkanen ble sammenlignet med det som skjedde på Filippinene for to år siden. Da var det over 7000 som døde. Jeg holdt kontakten med pappa, mens vi prøvde å få tak i skolen. De svarte ikke, noe vi alle synes var veldig dårlig da de egentlig har ansvaret for oss her nede. 

Tiden begynte å gå. Vi fikk kontakt med norske ambassaden i Mexico City. Hun jeg snakket med der var utrolig hyggelig, og hjalp oss masse. Vi snakket også med veileder her nede, og de som eier leiligheten. Det som var vanskelig var at de lokale her nede tok veldig lett på det som skulle komme. De sa de hadde vært igjennom en storm før, og at vi ikke trengte å uroe oss. På dette tidspunktet hadde allerede flere blitt evakuert til lokaler som skulle være trygge under stormen. Når vi snakker med de fra ambassaden sa de at vi burde komme oss vekk, få tak i politi. De tok det mye mer seriøst og alvorlig en de som bor her. Dette forvirret oss veldig, da vi rett og slett ikke ante hva vi skulle gjøre. På dette tidspunktet gikk vi litt ut og inn av panikk. Vi snakket mye med de hjemme, og de var utrolig bekymret for oss. Noe som er forståelig når det sto på nett at denne orkanen kunne ødelegge hele stedet vi bor på, og ta oss med. 



(Forsiden av VG, i natt)

Etter hvert får vi beskjed fra de under oss at vi skal dra opp til et hotell de eier, noen gater opp herfra. Da har de teipet igjen alle vinduer her vi bor. De hadde tatt alt av ute møbler og bandt det sammen, og tatt inn alt som kunne fly av gårde. Vi hadde også fått pakket en sekk hver med det viktigste. Vi tok med litt klær, det vi hadde av tørrvarer, og lagde oss også litt mat vi kunne ha med, vi tok med pass og andre verdisaker. Så var det å komme seg opp til hotellet. Vi fikk sjekket inn og fikk et stort hotell rom i øverste etasje. Det var tre dobbelsenger, så plass til alle. Så begynte ventingen. På dette tidspunktet visste vi ikke helt hva vi skulle føle. 

 


(Utenfor hotellet, hvor vanner hadde begynt å samle seg)

 

Vi gikk ned i lobbyen for å få Internett. Meldinger begynte å tikke inn, folk begynte å få med seg hva som skulle skje. Flere av oss jentene fikk meldinger fra venner og familie som skrev hvor glade de var i oss og at vi måtte være forsiktige, Da begynte det å gå opp for oss, at dette kunne gå skikkelig ille. Jeg ringte de hjemme, og det ble en lang og lite koselig samtale. Vi gråt, og jeg begynte virkelig å få panikk. Det var bare er par timer til orkanen skulle treffe oss, og vi visste ingen ting om hvor hardt den kom til å treffe. Når min søster på 10 år gråt til meg i telefonen og sa hvor mye hun elsket meg, da knakk jeg helt sammen. Dette kunne virkelig ikke skje på ekte, ikke med oss! Vi snakket litt mer familie og venner, snakket med ambassaden. Og så gikk vi opp på rommet og skulle vente. VG kontaktet meg og ville lage en sak om oss, noe vi takket ja til. Vi skulle filme hva vi gjorde og hvordan vi reagerte på stormen. De var så hyggelige, og spurte hele tiden hvordan det gikk med oss og at vi ikke måtte filme noe som var farlig. 

 


(Alle jentene samlet utenfor hotell rommet) 

 

Vi ventet og ventet. Det ble mørkt ute, og det regnet kraftig. Orkanen hadde truffet land lenger sør, og vi ventet på at den skulle komme oppover mot oss. Vi var veldig slitne hele gjengen. Og det var nok de hjemme også som satt oppe midt på natten for å følge med. Klokken gikk og det skjedde ingen ting. Til slutt går vi ned i lobbyen og de har akkurat lest at orkanen ikke kommer til å treffe oss. Det var en helt utrolig melding å få. Vi hadde virkelig forberedt oss på det verste, vi så for oss at hele byen skulle ligge i grus, og at vi måtte drive med hjelpearbeid de neste dagene. Vi fikk kontakten alle hjemme, ambassaden og VG. Det var en helt utrolig følelse! 

Vi gikk å la oss, endelig. Vi slapp unna tidenes sterkeste orkan. Uten en skramme. Når vi sto opp i dag var alt som normalt. Folk satt møbler ut igjen, ting begynte å åpne. Det siste døgnet har vært vilt. Vi har opplevd følelsen av at vi kanskje ikke kommer til å overleve. Vi har vært så redde. Men så takknemlige. Så mange har brydd seg om oss, så mange har sendt meldinger og ringt. Vi hadde flaks. Virkelig flaks. 

 

Fanny




På tirsdag gjorde jeg noe jeg aldri en gang hadde drømt om. Jeg hoppet i fallskjerm. 



Tanken har aldri slått meg en gang, at det er noe jeg kommer til å gjøre. Det er så usannsynlig å skulle hoppe ut fra et fly, alt for mange meter over bakken. Bare hoppe ut! Men for en frihetsfølelse. Du lener deg ut, ser ned, du er så høyt oppe at du nesten ikke ser bakken. Bare masse farger, firkanter, hav og fjell. Så slipper du taket, og faller. Du er i fritt fall, snurrer rundt. Ser litt himmel, ser litt bakke. Den følelsen, den kan ingen erstatte. Jeg har aldri følt meg så fri og lykkelig som akkurat i de sekundene. Jeg følte jeg kunne gjøre alt, nå var alt mulig. Jeg følte jeg eide hele verden. Den følelsen unner jeg alle. 

 

 

Jeg var bare i fritt fall i 40 sekunder. Det gikk alt for fort. Jeg husker jeg fikk litt små panikk for jeg ville det skulle vare lenger, ville ikke at det skulle ta slutt. Dette suget i magen, og følelsen av frihet og lykke. Men det var rimelig greit og sveve også. Han fikk ut fallskjermen, og der hang vi. Jeg følte virkelig det, jeg bare hang og så ned. Det var så merkelig. Veldig unaturlig følelse. Men veldig deilig. Jeg fikk god tid til å bare la det synke inn at jeg forsatt var i luften. Jeg var forsatt mange meter opp fra bakken å så ned. Ned på havet, bygninger, fjell, stranden. Og delfiner. Jeg var så heldig at han jeg hoppet med fikk øye på dem, og viste meg. Det var virkelig helt magisk. Jeg svevde over blått hav med turkise delfiner som hoppet i vannet. Det høres ut som en film. Noe som egentlig ikke skjer, noe magisk.

 

 

Så var jeg nede. Det hele var over, bare på noen minutter. Selv flyturen opp varte mye lenger enn hoppet. Jeg var bare i luften en bitte liten stund. Jeg kunne ønske jeg kunne vært der så mye lenger. 

 

 

Hvis du trenger å føle deg fri, trenger et kick i hverdagen, trenger å føle litt lykke, hopp i fallskjerm. 

 

Fanny




Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Skjedd en del siden sist, men nettet her nede har virkelig ikke fungert. Veldig irriterende. Man merker fort hvor avhengig man er av nett når man plutselig ikke har det. 

Forrige helg var vi en en by som heter Guadalajara. Det er den nest største byen i Mexico, og det lå litt inn i landet. Vi dro dit en langweekend og koste oss masse. Shoppingen der var helt fantastisk. De hadde alle butikker, så fikk brukt nok penger. Eller møtte vi veilederen sin datter som viste oss utelivet, som også var helt fantastisk. Utrolig heldige som fikk møtt henne, for hadde aldri fått den muligheten uten. Vi fikk også sett litt av byen, selv om vi så mest innsiden av kjøpesentere. På veien hjem stoppet vi i en liten by som heter Tequila! De dyrker utrolig mye tequila, planter overalt. Det var en veldig søt by, og vi fikk kjøpt med et par flasker. Fikk til og med lov å komme hjem til en familie og smake på det de hadde brygget selv. Tequila er veldig stort her nede, og noe alle mexicanere er utrolig stolte av. Vi har fått smakt masse forskjellig, men tror ikke jeg skal drikke alt for mye av det. 











Denne uken har vi jobbet mye med oppgaven, noe som vi må fremover også. Vi skal være ferdige om ca to uker, og har veldig mye igjen. Håper virkelig vi får det til. Vi skal mest sannsynlig til Cuba etter at vi har levert, men er vi forsinket med oppgaven må vi ta den med oss. Det er ikke så veldig kult. Vi arrangerte norsk tacokveld for veilederen vår denne fredagen, det ble kjempe vellykket. Neste uke kommer vår norske veileder ned. Det blir gøy å få vist henne hva vi gjøre her nede, ikke bare snakke om det.

Vi fikk også en veldig kjedelig beskjed her om dagen. At vi ikke måtte legge ut bilder av barna på nett. Når vi var på kurs før vi skulle ned hit fikk vi beskjed om at hvis vi fikk tillatelse fra barnehjemmet så gikk det bra. Tydeligvis var dette helt feil, og vi har til og med fått beskjed om at det er imot loven. Veldig ekkelt å vite, når vi det var høyskolen som først sa vi kunne. Håper virkelig ikke dette skaper noe problem for oss når vi kommer hjem. 

Fanny




Nå er jeg halvveis i Mexico oppholdet mitt. Herregud, tiden flyr. Man tenker at tre mnd er så lenge, men det er det ikke. Ukene fyker av gårde. Jeg har fått opplevd så masse gøy her nede. Kjørt vannscooter, kjørt ATV, svømt med fisk, badet i et fossefall og bare nytt varme dager i solen ved bassenget. Jeg har kost meg så mye på barnhjemmet også. Det er så deilig å komme nærmere og nærmere barna. Noen av de barna som ikke en gang ville komme bort til oss i starten, sitter nå på fanget og gir oss kyss på kinnet. De ansatte begynner vi også å få bedre kontakt med. Det er ikke bare bare å kommunisere med noen som ikke kan noe engelsk, og spansken min er ikke så veldig god.
Den følelsen av å sto opp med utsikt over turkis hav, og blå himmel er ganske magisk. Det å ha råd til å gå ut å spise minst en gang i uken, er deilig. Vi lever litt av en livsstil her nede. Fremover har vi så mange fine planer. Vi skal hoppe i fallskjerm , vi skal til Guadalajara til helgen og shoppe masse! Vi skal til Cuba i en uke, vi skal på båttur til hidden beach. Vi er så utrolig heldige! 



Likevel er det ikke så rosenrødt jeg kanskje hadde drømt om. Når jeg reiste tenkte jeg bare på alt det fantastiske. Jeg glemte helt at man har hverdag her nede også. Vi gjør ikke fantastiske ting hver dag. De fleste dagene består av å stå opp, dra på jobb, skrive oppgave, trene og sove. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor vanskelig det er å være så mange jenter på en så liten plass. Jeg hadde glemt at det å skrive en oppgave felles er utrolig vanskelig. Jeg hadde helt glemt hvor avhengig jeg er av å bare kunne løpe meg en tur, alene. Jenter er vanskelige. Vi alle er så forskjellige. Så forskjellige meninger, tanker og forventninger. Det å skulle bli enige om noe er en kamp hver gang. jeg vil ikke klage, for jeg har det bra her nede, men jeg begynner å bli sliten. Jeg begynner å savne hjemme mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Det er så dumt, for jeg vil virkelig nyte den tiden jeg har her nede. Tiden flyr så fort, jeg vil ikke se tilbake på turen og tenke at jeg brukte alt for mye tid på å tenke, i stedet for å nyte tiden her. 

 

 

Jeg lærer meg at jeg må la noen ting gå. Ikke bry meg så mye, slappe mer av. Man må bare bli enige om å være uenige. Jeg har fått denne muligheten, så jeg må bare ta meg sammen og ta den. Virkelig ta den. Jeg vokser på dette. Jeg lærer å samarbeide med mennesker man ikke deler samme meninger og tanker med.Jeg lærer at ikke alt må være en kamp. At man ikke kan ta det personlig om noen mener noe du mener er helt på trynet. Og den personen som mener noe annet en meg er ikke på trynet, det er jeg som er på trynet som ikke har klart å godta det. Jeg må slippe meg mer løs. 

 

 

Fanny




På torsdag fikk jeg være med på noe helt fantastisk. Det var noe helt annet enn å kjøre vannscooter, eller atv! Det var noe som varmet hele kroppen min. Vi arrangerte en fest for barna på barnehjemmet. En norsk inspirert fest. Vi hadde med oss gele, masse deilig frukt, drikke og ikke minst norsk freia sjokolade. Vi hadde printet ut norske flagg de kunne fargelegge, og lagd spilleliste med masse kule sanger. Vi begynte med å tegne, hadde aldri trodd de skulle være så interessert. De syntes det var så gøy å få fargelegge det norske flagget. Flere skjønte også endelig at vi ikke er fra Amerika, men Norge. Vi samlet inn alle tegningene med navn på, så vi kan lage en liten overraskelse av det mot slutten av oppholdet. Etter dette delte vi ut dessert som ble veldig godt tatt i mot av sukkerglade barn. Etter dette fikk de smake på den norske sjokoladen. Det kom ikke som noen overraskelse at alle barna elsket den. Resten av kvelden hadde vi på musikk og sang og danset. Det var så deilig å se alle barna så glade og lykkelige. De danset, danset og danset, hele kvelden. Det var så deilig å føle at vi hjelper disse barna, å føle at kanskje vi gjør en liten forskjell i barnas liv. 

Jeg både filmet og tok bilder hele kvelden. Legger ut noen bilder nå.





Fanny




Hei! 

Som jeg har skrevet før så går dagene veldig i ett her nede, og på tirsdag er vi halvveis. Tiden har gått veldig fort. Kjenner jeg savner hjemme litt, venner og familie. Så blir godt å komme hjem også, og da er det ikke lenge til jul. Jeg elsker jo jul, så det er bra. Men jeg har forsatt mye spennende jeg skal gjøre her nede før jeg drar. På onsdagen som var nå var vi i San Sebastian, som er en by langt oppi fjellene. Det var en liten fin by, men søte små gater. Vi leide oss atv`er som vi skulle kjøre opp på fjellet med. Det var en helt syk opplevelse. Vi satt to og to på atv`en, og kjørte på små grusveier nesten rett oppover. Vi brukte nesten en hel time opp. Når vi kom til toppen var utsikten helt syk. Følte meg nesten litt hjemme, langt inni skogen og fjell så langt du kan se. Det gikk veldig fort når vi kjørte ned igjen, noe som var veldig gøy. Fikk skikkelig adrenalin kikk. Veldig glad for jeg at fikk prøve ut det. 

Har også fått kjørt vannscooter, som var dødsgøy. Og hvis jeg tør skal jeg kanskje hoppe i fallskjerm (unnskyld mamma og pappa). Det er så masse morsomt jeg får oppleve her, er så heldig! 















Fanny




Selv om flyktningskrisen er veldig langt borte fra meg nå, så sjekker jeg nyheter og facebook hver dag. Jeg får med meg ting. Jeg ser hvor mange som hjelper alle de stakkars menneskene, som må flykte fra sine hjem på grunn av krig. Bare tanken på hvordan de har det er helt forferdelig. Tenk om de mistet noen kjære på veien? Tenk om de måtte forlate noen kjære på veien? Tenk på de stakkars barna og ungdommene som måtte reise alene. Gjennom mange land, over lang tid, bare i håp om å komme til et sted hvor de kunne være trygge. Hvor de kunne få hjelp. Det er dette som er casen. Det er dette som skjer NÅ. Familier, som hvem som helst andre familier som blir ødelagt på grunn av landet deres blir ødelagt. De mister alt! Dette er mannen i gata, legen, advokaten, frisøren, barnehage tanten, kunstneren, politikeren, det er deg og meg! Likevel går det ikke en dag uten at jeg leser statuser eller kommentarer på facebook om "disse lykkejegerne som kommer til landet vårt for å islamisere Norge". For det første så søker de så klart lykke! Hvorfor skulle de ikke søkt lykke? Ville ikke du kommet til det beste landet hvis du flyktet fra alt du eide? Ville ikke du at barnet ditt skal få det best mulig, og ha de beste sjansene i livet? Eller tar jeg helt feil?
Og for det andre, islamisere Norge? Alle er ikke muslimer en gang! Folk i Norge er så utrolig redde for fremmende, så utrolig dårlig på å dele. Så utrolig dømmende. Du som sitter bak tastaturet ditt, du norske mann eller kvinne. Har du gått ut å spurt alle våre nye landsmenn om de er takknemlige for å få komme hit? Har du prøvd å starte en samtale med dem? Prøv det først før du dømmer dem, og kanskje du da skjønner at de er som deg og meg, bare at de har mistet alt.
Og tør jeg en gang å trekke inn at den største terror handlingen som har skjedd i Norge ble gjort av en mann med så mye fremmedfrykt, og hat for muslimer. Skal jeg være ærlig er jeg mer redd for hva nordmenn kan gjøre en disse få menneskene vi får inn i landet vårt nå. Når jeg ser hva folk får seg til å skrive på facebook, mennesker som virkelig ikke ser lenger en sitt eget liv, så blir jeg rett og slett flau.
Skikkelig flau.



Jeg vet jeg ikke kan alle faktaene i denne saken, og alt kan sees fra forskjellige sider. Men prøv, kjære mennesker, å være litt mer åpne for det fremmende. Det er ikke så skummelt som dere skal ha det til. Jeg trengte bare å lufte tanker, dette er min mening. 

Fanny




Dagene her ned går litt i ett, så glemmer litt å skrive. Vi jobber jo tre dager på barnehjemmet i tillegg til å jobbe mye med oppgaven. Kjenner vi har kommet ordentlig inn i rutiner, noe som er deilig, men også litt skummelt. Lett at vi glemmer å gjøre morsomme ting, eller å sette oss ned og være flinke til å skrive. 

Men i alle fall, skrev at jeg skulle legge ut mer om forje onsdag. Vi var på en båttur hvor vi så masse fantastiske ting. Havet var helt klart, og naturen var helt syk. Vi stoppet opp og så noen store fine fisker, som man omtrent bare ser på akvarium. Vi får delt ut dykkermasker, og så hopper vi uti. Det var helt fantastisk, og noe jeg aldri kommer til å glemme. Vi svømte med fiskene, helt inntil oss! Vi prøvde å svømme inn i en liten hule også, men det var veldig strøm så kom meg aldri helt inn. Etter vi hadde svømt litt rundt der kjørte båten oss videre til Yalapa, en koselig liten by midt i jungelen. Her gikk vi en liten stund til vi kom til et fossefall. Det var kjempe fint der, men det regnet så det var litt kjipt. Vi er vant til at vannet her nede er varmt, men i fossen var det kaldt, så det var veldig deilig! Det var ganske fantastisk å bade i fossen, håper vi kan gjøre det igjen. Etter vi hadde vært ed fossen dro vi til en strand, spiste og koste oss. Tror hele gjengen var ganske slitne da, mange inntrykk på en gang. Jeg var også innmari kaldt, for alle klærne mine var blitt våte, og det regnet forsatt. Men det var en veldig vellykket tur!

I går, søndag, var vi så heldige å få være med barna på pool party. Det var en slags feiring av de barna som spiller amerikansk fotball, hvis vi forsto det rett. Ikke alltid like lett med språket. Det var et kjempe fint område, med tre bassenger, sklier, lekeplass, fotballbaner, scene, og masse stoler og partytelt. Det var kjempe mange folk der og god stemning. Vi fikk se barna få diplom, og det var veldig gøy å få med seg. Koselig å få sett dem litt utenfor barnehjemmet også. 

Nå er det ny uke igjen, kan ikke tro at det har gått en mnd allerede. Vi har masse spennende ting vi skal gjøre fremover, så gleder meg masse. Skal prøve å bli flinkere til å skrive her. 

Legger ut både bilder fra turen vår, og dagen i går. Ble litt mye på en gang. 



Alle oss jentene! 















Fanny




Hei! 

Onsdagen vår var virkelig helt fantastisk! Vi var på båttur og svømte med fisker. Vi badet i fossefall og fikk se helt fantastisk natur. Flinke Mary filmet masse og har lagd en film som jeg tenkte å dele med dere. Tok også litt bilder den dagen som jeg legger ut senere! 

 

Ser det ikke fantastisk ut? 

Fanny






Fanny Steine




Hei! Velkommen til bloggen min. Jeg er en jente på 21 år som studerer barnevern på høgskolen i Oslo og Akershus. Jeg blogger om det meste, deler ofte tanker og meninger. Bruker bloggen litt til å tømme meg om noe plager meg.


Legg meg til som venn




Arkiv


· August 2017 · Juli 2017 · Juni 2017 · Mai 2017 · April 2017 · Mars 2017 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · April 2011 · Mars 2011 · Februar 2011 · Januar 2011 · Desember 2010 · November 2010 · Oktober 2010 · September 2010



Kategorier


· bilder · Blogg · Dans · Ferie · Forestillinger · Hverdag · Hår og Sminke · Instagram · Jul · Kjærlighet · Klær · Konkurannse · Leke kamerater · Merkelig · Mexico · Musikk · random · Skole · sommer · tanker · triste saker



Søk i bloggen




Instagram @ FANNY_STEINE






Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits